Gå til hovudinnhald
Tilgjenge
ordbøkene.no, Bokmålsordboka og Nynorskordboka

Avansert søk

Vanleg søk
Søkjehjelp
Eitt treff

Nynorskordboka 289 oppslagsord

by 1

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt býr ‘gard, (lands)by’, same opphav som bø (1; samanheng med bu (3

Tyding og bruk

  1. tettbygd område med gater, bustadhus, butikkar og andre bygningar som er sentrum for administrasjon, kultur eller liknande;
    stad med bystatus
    Døme
    • Bergen by;
    • byane i verda veks;
    • Hammerfest er den nordlegaste byen i verda;
    • ho likte å bu i byen
  2. i bunden form eintal: bysentrum
    Døme
    • dra inn til byen for å handle
  3. i bunden form eintal: folket i ein by (1, 1)
    Døme
    • heile byen var på føtene
  4. særleg i samansetningar: større tettbygd område

Faste uttrykk

  • by og bygd
    heile landet
  • by og land
    heile landet
  • på byen
    på utestader i byen
    • ein kveld på byen;
    • dei tok seg ein tur på byen;
    • vere ute på byen og feste
Artikkelside

rettside

substantiv hokjønn

Opphav

av rett (3

Tyding og bruk

  1. side som skal vende ut;
    motsett vrangside
  2. positiv side av ei grense
    Døme
    • bu på rettsida av byen
  3. side av planke som vender inn mot mergen i treet
Artikkelside

prostituere seg

Tyding og bruk

  1. ta betaling for seksuelle tenester
    Døme
    • jentene reiste til byen og prostituerte seg
  2. skjemme seg ut
    Døme
    • senatet prostituerte seg med dette vedtaket
Artikkelside

prostituere

prostituera

verb

Opphav

frå latin ‘by fram (til sal)'

Tyding og bruk

tale nedsetjande om;
sverte, baktale, skjemme ut
Døme
  • han prostituerte heile partiet

Faste uttrykk

  • prostituere seg
    • ta betaling for seksuelle tenester
      • jentene reiste til byen og prostituerte seg
    • skjemme seg ut
      • senatet prostituerte seg med dette vedtaket
Artikkelside

prominens

substantiv hankjønn

Opphav

frå latin

Tyding og bruk

  1. det å vere prominent
  2. prominent person eller gruppe
    Døme
    • høyre til prominensen i byen
Artikkelside

ramaskrik

substantiv inkjekjønn

Opphav

frå Bibelen, Jer 31,15, etter namnet på byen Rama

Tyding og bruk

harm protest;
storm av misnøye
Artikkelside

rasere

rasera

verb

Opphav

frå fransk, samanheng med radere

Tyding og bruk

rive ned, utslette;
øydeleggje (heilt)
Døme
  • fienden raserte heile byen
  • brukt som adjektiv:
    • ei rasert maurtue
Artikkelside

rand 1

substantiv hokjønn

Opphav

norrønt rǫnd

Tyding og bruk

  1. linje som avgrensar noko;
    Døme
    • eit skogbryn i randa av byen
  2. Døme
    • ei bukse med raude render
  3. Døme
    • hoppski med tre render i

Faste uttrykk

  • på randa av
    like ved, nære på
    • stå på randa av ein humanitær katastrofe
  • til randa
    • til den øvre kanten (av eit beger eller ein annan behaldar)
      • fylle glaset til randa
    • heilt full
      • ei framsyning fylt til randa med humor
Artikkelside

plass

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt plaz, gjennom lågtysk, frå latin platea ‘brei gate’; samanheng med plate

Tyding og bruk

  1. ope område i by, omgjeve av bygningar og ofte med benker, planter og liknande
    Døme
    • byen har mange fine plassar
  2. større, ope område som blir brukt til eit særskilt føremål
  3. stad der nokon driv ei viss verksemd
  4. Døme
    • kome til ein ny plass;
    • langs vegen var det mange fine plassar der vi kunne raste
  5. om eldre forhold: husmannsplass
  6. avgrensa stad der ein kan sitje, stå eller liggje
    Døme
    • hesten står på plassen sin i stallen;
    • det er framleis ledige plassar på toget
  7. stad der noko høyrer til eller skal vere
    Døme
    • ho fekk plass på studiet i Bergen
  8. volum eller areal som trengst eller kan fyllast;
    Døme
    • ha god plass;
    • det var ikkje plass til dei på bussen
  9. posisjon, rang;
    plassering
    Døme
    • ha ein framskoten plass i partiet;
    • ho kom på andre plass i NM

Faste uttrykk

  • falle på plass
    ordne seg;
    bli klar
    • viss finansieringa fell på plass, blir brua ferdig om to år
  • setje på plass
    • snakke nokon til rette;
      stramme opp, refse
      • ho sette motdebattantane på plass
    • gjere det klart korleis ting skal vere
      • setja tinga på plass
  • ta plass
    setje seg;
    stille seg opp
  • vere på sin plass
    vere passande, relevant eller liknande
    • orsakinga var heilt på sin plass
Artikkelside

øydeleggje, øydelegge

øydeleggja, øydelegga

verb

Opphav

dansk ødelægge, bokmål ødelegge; jamfør norrønt leggja í eyði

Tyding og bruk

  1. gjere til inkjes, gjere ende på, utslette;
    Døme
    • bombinga hadde øydelagt byen heilt
    • ofte i presens partisipp:
      • ein øydeleggjande krig
    • ramponere;
      ska, skamfare
      • øydeleggje egga på kniven;
      • han øydela seg i skogen
  2. påføre sjeleleg skade;
    Døme
    • han kom til å øydeleggje guten med den oppsedinga si
    • òg: ruinere (økonomisk)
    • gjere ende på, spolere (noko verdifullt)
      • øydeleggje venskapen mellom dei;
      • øydeleggje livet sitt med vitlaus framferd;
      • øydeleggje sitt gode namn og rykte
  3. bruke opp, øyde (3, 3);
    sløse bort
    Døme
    • sonen øydela fort det faren hadde spart i hop

Faste uttrykk

  • øydeleggje seg
    arme seg ut
Artikkelside
Side 1 av 29