Artikkelside

Nynorskordboka

skjøne, skjønne

skjøna, skjønna

verb

kløyvd infinitiv: -a

Bøyningstabell for dette verbet
infinitiv	presens	preteritum	presens perfektum	imperativ
å skjønaå skjøne	skjønarskjøner	skjønte	har skjønt	skjøn!
å skjønaå skjøne	skjønar	skjøna	har skjøna	skjøn!skjøna!skjøne!
å skjønnaå skjønne	skjønnarskjønner	skjønte	har skjønt	skjønn!
å skjønnaå skjønne	skjønnar	skjønna	har skjønna	skjønn!skjønna!skjønne!

Bøyningstabell for dette verbet (partisippformer)
perfektum partisipp				presens partisipp
hankjønn / hokjønn	inkjekjønn	bunden form	fleirtal	presens partisipp
skjønt + substantiv	skjønt + substantiv	den/det skjønte + substantiv	skjønte + substantiv	skjønande
skjøna + substantiv	skjøna + substantiv	den/det skjøna + substantiv	skjøna + substantiv	skjønande
skjønt + substantiv	skjønt + substantiv	den/det skjønte + substantiv	skjønte + substantiv	skjønnande
skjønna + substantiv	skjønna + substantiv	den/det skjønna + substantiv	skjønna + substantiv	skjønnande

Opphav

norrønt skynja; av skjøn

Tyding og bruk

ha skjøn, greie på;
forstå, innsjå
Døme
- skjøne samanhengen;
- ikkje skjøne eit ord;
- skjøne at noko er gale;
- dette går ikkje, skjønar du;
- skjøne seg på noko;
- skjøne på nokon for innsatsen – gje ei påskjøning, høveleg løn
i uttrykk

Faste uttrykk

skjøne på
gjere seg opp ei meining om (noko)