Gå til hovudinnhald
Tilgjenge
ordbøkene.no, Bokmålsordboka og Nynorskordboka

Avansert søk

Vanleg søk
Søkjehjelp
61 treff

Bokmålsordboka 31 oppslagsord

krangle

verb

Opphav

jamfør norrønt kranga ‘slepe seg fram’; 2 fra svensk

Betydning og bruk

  1. lage bråk (2, trette
    Eksempel
    • krangle og småslåss;
    • krangle seg til noe
  2. ikke fungere tilfredsstillende
    Eksempel
    • motoren kranglet;
    • ryggen har begynt å krangle
Artikkelside

krige

verb

Opphav

av lavtysk krigen

Betydning og bruk

  1. føre krig (1)
    Eksempel
    • land som stadig kriger mot hverandre
  2. ligge i strid;
    trette, krangle
    Eksempel
    • krige med naboene
  3. konkurrere, kappes
    Eksempel
    • krige om førsteplassen
Artikkelside

klammeri

substantiv intetkjønn

Opphav

fra dansk av klammer ‘larm, bråk’; beslektet med glam (2

Betydning og bruk

Eksempel
  • komme i klammeri med noen
Artikkelside

krangel

substantiv hankjønn

Opphav

av krangle

Betydning og bruk

Eksempel
  • komme i krangel med noen;
  • ryke opp i en voldsom krangel;
  • det ble bare krangel med dem
Artikkelside

kjekle

verb

Opphav

av lavtysk kekelen, av ‘kjake’

Betydning og bruk

Eksempel
  • kjekle om noe
Artikkelside

kives

verb

Betydning og bruk

strides, trette (2
Eksempel
  • kives om noe
Artikkelside

kive

verb

Opphav

norrønt kíva, fra lavtysk kiven; beslektet med keiv

Betydning og bruk

ligge i ordstrid;
trette, krangle
Eksempel
  • de kivet om alt
Artikkelside

keike

verb

Opphav

av keik (2

Betydning og bruk

  1. bøye bakover
  2. være vrien og kranglete;
Artikkelside

arme ut

Betydning og bruk

Se: arme
  1. gjøre kraftløs, trette
  2. gjøre fattig
    Eksempel
    • arme ut landet
Artikkelside

utrettelig, utrøttelig

adjektiv

Betydning og bruk

som ikke lar seg trette ut
Eksempel
  • være utrettelig i sine anstrengelser
Artikkelside

Nynorskordboka 30 oppslagsord

kjekl

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

det å kjekle;
krangel, trette
Artikkelside

vrengle, rengle

vrengla, rengla

verb

Opphav

truleg samanheng med vrang

Tyding og bruk

vere vrang og vrien i tale;
Døme
  • vrengle seg inn på folk
Artikkelside

vrengje 2, vrenge 2, rengje 2, renge 2

vrengja, vrenga, rengja, renga

verb

Opphav

norrønt rengja, av (v)rangr

Tyding og bruk

  1. snu innsida ut, vri slik at vrangsida vender ut
    Døme
    • vrengje trøya;
    • vrengje av seg sokkane;
    • vrengje sjela si;
    • vrengje or seg djevelskapen
  2. (skade med å) vri;
    Døme
    • vrengje foten
  3. vri eller tvinge eitkvart ut or leiet sitt
    Døme
    • vrengje auga – vende det kvite i auga ut;
    • renge andletet – gjere grimasar, gjere seg til
  4. gje ei rang tolking (eit rengjebilete) av noko;
    Døme
    • rette det som vrengt er;
    • vrengjande agitasjon

Faste uttrykk

  • vrengje opp ein lås
    bryte opp
  • vrengje orda
    vri på orda så dei får ei anna meining
  • vrengje seg inn på ein
    egle seg inn på; freiste å få i stand ei trette; terge
  • vrengje seg
    vri seg til sides; oftast overf: tverke (2, vere vrangvillig
Artikkelside

vrengje seg inn på ein

Tyding og bruk

egle seg inn på; freiste å få i stand ei trette; terge;
Sjå: vrengje
Artikkelside

vrengjast, vrengast, rengjast, rengast

verb

Tyding og bruk

  1. om to eller fleire personar: trette, krangle, kivast;
    vri på orda
    Døme
    • dei vrengdest heile kvelden;
    • ho var fæl til å vrengjast
  2. endre seg i rang lei
    Døme
    • eineveldet vrengdest til austerlandsk despoti
Artikkelside

kive

kiva

verb

Opphav

norrønt kífa, frå lågtysk kiven; samanheng med keiv

Tyding og bruk

liggje i ordstrid;
Artikkelside

kiv

substantiv inkjekjønn

Opphav

norrønt kífan ‘kiving’; av kive

Tyding og bruk

det å kivast;
hissig (ord)strid;
Døme
  • kiv og strid
Artikkelside

bitast

verb

Opphav

norrønt bítast

Tyding og bruk

  1. bite kvarandre
    Døme
    • hestane beitst så det small i kjeftane
  2. trette med kvarandre;
    slåst

Faste uttrykk

  • når krubba er tom, bitst hestane
    knappe kår valdar strid
Artikkelside

åtløp, åtlaup

substantiv inkjekjønn

Opphav

norrønt athlaup ‘overfall’

Tyding og bruk

  2. trette, slagsmål, med kniv og liknande
Artikkelside

yppe

yppa

verb

Opphav

norrønt yppa ‘lyfte opp’, yppast ‘briske seg’

Tyding og bruk

  1. Døme
    • han yppa akslene;
    • yppe på seg
  2. Døme
    • yppe kiv, strid, trette, ufred
    • òg i uttrykk:
      • yppe til uro, ufred o l
    • eggje, inspirere
      • berre ei sakleg framstilling vil yppe til ei nødvendig omvelting
  3. briske seg;
    vise ein utfordrande oppførsel;
    skape seg til;
    egle seg innpå, krangle seg innpå
    Døme
    • yppar du, eller?
    • du må berre ikkje kome her og yppe, gut!

Faste uttrykk

  • yppe seg
    refleksivt: våge seg fram (særleg til strid eller motstand);
    òg: vise seg
    • yppe seg mot herren sin;
    • han tok til å yppe seg politisk òg;
    • ugraset tok til å yppe seg borte på åkeren
Artikkelside
Side 2 av 4