Bokmålsordboka
kjekle
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kjekle | kjekler | kjekla | har kjekla | kjekl!kjekle! |
| kjeklet | har kjeklet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| kjekla + substantiv | kjekla + substantiv | den/det kjekla + substantiv | kjekla + substantiv | kjeklende |
| kjeklet + substantiv | kjeklet + substantiv | den/det kjeklede + substantiv | kjeklede + substantiv | |
| den/det kjeklete + substantiv | kjeklete + substantiv | |||
Opphav
av lavtysk kekelen, av ‘kjake’Betydning og bruk
Eksempel
- kjekle om noe