Bokmålsordboka
tirre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å tirre | tirrer | tirra | har tirra | tirr! |
| tirret | har tirret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| tirra + substantiv | tirra + substantiv | den/det tirra + substantiv | tirra + substantiv | tirrende |
| tirret + substantiv | tirret + substantiv | den/det tirrede + substantiv | tirrede + substantiv | |
| den/det tirrete + substantiv | tirrete + substantiv | |||
Opphav
kanskje fra lavtysk; beslektet med tergeBetydning og bruk
erte, terge, hisse opp
Eksempel
- ikke tirr meg, jeg blir så rasende!
- tirre hunden