Nynorskordboka
vrengje 2, vrenge 2, rengje 2, renge 2
vrengja, vrenga, rengja, renga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å rengaå renge | renger | rengde | har rengt | reng! |
| å rengjaå rengje | rengjer | |||
| å vrengaå vrenge | vrenger | vrengde | har vrengt | vreng! |
| å vrengjaå vrengje | vrengjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| rengd + substantiv | rengt + substantiv | den/det rengde + substantiv | rengde + substantiv | rengande |
| rengjande | ||||
| vrengd + substantiv | vrengt + substantiv | den/det vrengde + substantiv | vrengde + substantiv | vrengande |
| vrengjande | ||||
Opphav
norrønt rengja, av (v)rangrTyding og bruk
- snu innsida ut, vri slik at vrangsida vender ut
Døme
- vrengje trøya;
- vrengje av seg sokkane;
- vrengje sjela si;
- vrengje or seg djevelskapen
- vri eller tvinge eitkvart ut or leiet sitt
Døme
- vrengje auga – vende det kvite i auga ut;
- renge andletet – gjere grimasar, gjere seg til
Faste uttrykk
- vrengje opp ein låsbryte opp
- vrengje ordavri på orda så dei får ei anna meining
- vrengje seg inn på einegle seg inn på; freiste å få i stand ei trette; terge
- vrengje segvri seg til sides; oftast overf: tverke (2, vere vrangvillig