Nynorskordboka
kjekle
kjekla
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kjeklaå kjekle | kjeklar | kjekla | har kjekla | kjekl!kjekla!kjekle! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| kjekla + substantiv | kjekla + substantiv | den/det kjekla + substantiv | kjekla + substantiv | kjeklande |
Opphav
av lågtysk kekelen, av ‘kjake’Tyding og bruk
Døme
- kjekle om noko