Bokmålsordboka
keike
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å keike | keiker | keika | har keika | keik! |
| keiket | har keiket | |||
| keikte | har keikt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| keika + substantiv | keika + substantiv | den/det keika + substantiv | keika + substantiv | keikende |
| keiket + substantiv | keiket + substantiv | den/det keikede + substantiv | keikede + substantiv | |
| den/det keikete + substantiv | keikete + substantiv | |||
| keikt + substantiv | keikt + substantiv | den/det keikte + substantiv | keikte + substantiv | |