Avansert søk

970 treff

Nynorskordboka 970 oppslagsord

folk

substantiv inkjekjønn

Opphav

norrønt folk

Tyding og bruk

  1. gruppe menneske som høyrer saman i slekt, historie eller kultur;
    Døme
    • det norske folket;
    • folket vårt;
    • eit lite folk;
    • alle folk på jorda;
    • eit asiatisk folk;
    • folket i nord
  2. særleg i ubunden fleirtal: menneske (2)
    Døme
    • treffe folk;
    • folk på gata;
    • snakke med folk;
    • det var mange folk på toget;
    • leve av å hjelpe folk;
    • unge folk;
    • gamle folk;
    • det kjem folk;
    • her bur det folk;
    • det er folk i huset;
    • vere i lag med folk;
    • ute blant folk
  3. i bunden form eintal: borgarane i eit land, ein by eller ei bygd
    Døme
    • tene folket sitt;
    • folket i bygda;
    • ha lit til folket;
    • folket har talt
  4. gruppe alminnelege personar utan særskild makt eller rikdom;
    Døme
    • vanlege folk;
    • ei kvinne av folket;
    • nå ut til folket;
    • kome folket til gode;
    • ha folket i ryggen;
    • vere ein del av folket
  5. person i ein arbeidsstyrke;
    mannskap (1, dei tilsette, stab (3)
    Døme
    • leige folk;
    • folk og farkost;
    • rekruttere fleire folk
  6. gruppe menneske med sams tru, interesse, verksemd, særmerke eller liknande
    Døme
    • folk i næringslivet;
    • folk i filmbransjen
  7. dei fleste;
    Døme
    • folk er rare;
    • folk vil ha meir fritid;
    • kva skal folk tru?
  8. skikkeleg og sedeleg menneske
    Døme
    • gjere folk av nokon;
    • no må du oppføre deg som folk
  9. gift par

Faste uttrykk

  • folk flest
    folk i det heile;
    fleirtalet
    • noko som kjem folk flest til gode;
    • musikk for folk flest
  • folk og fe
    • folk og (hus)dyr
      • dyrke mat til folk og fe;
      • det vart kaldt for folk og fe
    • kvar og ein;
      einkvan (2)
      • vere omtykt av både folk og fe

folke

folka

verb

Tyding og bruk

  1. Døme
    • folke landet
  2. ruste med mannskap
    Døme
    • folke skipet

Faste uttrykk

  • folke seg
    lære folkeskikk
    • han har folka seg

snobbe nedover

Tyding og bruk

på ein tilgjord måte vere eller te seg som folk i lågare sosiale lag enn ein sjølv;
Sjå: snobbe
Døme
  • skulde avisa for å snobbe nedover

snøsko

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

ramme med flettverk inni til å spenne under føtene (på hest eller folk) så ein ikkje skal søkke nedi snøen;

snuse

snusa

verb

Opphav

kanskje frå lågtysk; truleg samanheng med snute (2

Tyding og bruk

  1. kjenne lukta av noko med å dra vêret gjennom nasen;
    lukte granskande
    Døme
    • bikkja snuste og slikka;
    • hunden snuste på meg
  2. Døme
    • gå og snuse;
    • snuse etter noko
  3. i overført tyding: vere nær ved å nå eit mål
    Døme
    • snuse på ny jobb
  4. bruke snus (2)
    Døme
    • enkelte av dei har prøvd å snuse

Faste uttrykk

  • snuse i
    stikke nasen i (sakene til anna folk)
  • snuse opp
    spore opp

snobbe

snobba

verb

Tyding og bruk

blære seg, vise seg
Døme
  • snobbe seg;
  • snobbe med noko

Faste uttrykk

  • snobbe nedover
    på ein tilgjord måte vere eller te seg som folk i lågare sosiale lag enn ein sjølv
    • skulde avisa for å snobbe nedover

tettbusetnad

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

tettbygd (1) område
Døme
  • folk er best tent med ein gjennomgangsveg utanom tettbusetnaden

vrangvillig, vrangviljug, rangvillig, rangviljug

adjektiv

Tyding og bruk

  1. motvillig og vrien (2);
    Døme
    • vrangvillige folk
  2. om maskin, apparat eller liknande: som er vanskeleg å få til å verke;
    Døme
    • få liv i ei vrangvillig motorsag

utyd

adjektiv

Tyding og bruk

ikkje tyd;
Døme
  • utyde folk, dyr

truande 1

adjektiv

Opphav

av tru (3

Tyding og bruk

  1. som trur;
    religiøst (eller ideologisk) overtydd;
    Døme
    • truande folk;
    • vere truande kristen;
    • truande kommunistar
    • brukt som substantiv:
      • dei truande strøymde til kyrkja
  2. som ein må tru på;
    Døme
    • ein truande kar;
    • truande vitnemål;
    • det er lite truande
  3. som er i stand til å gjere noko, særleg noko tvilsamt
    Døme
    • dei er truande til litt av kvart;
    • ho er truande til å bruke vald

Faste uttrykk

  • stå til truande
    vere å tru på (utan at ein har prov)
    • orsakinga står ikkje til truande;
    • veljarane får avgjere om lovnaden står til truande