Nynorskordboka
snu 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å snu | snur | snudde | har snudd | snu! |
| har snutt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| snudd + substantiv | snudd + substantiv | den/det snudde + substantiv | snudde + substantiv | snuande |
| snutt + substantiv | ||||
Opphav
norrønt snúaTyding og bruk
- transitivt: flytte, vende (3, 1)
Døme
- snu båten opp mot vinden;
- snu ryggen til – òg: avvise;
- snu høyet
- dra rundt
- snu slipesteinen
- rengje (2
- snu trøya;
- vere god å snu orda sine – ordleggje seg godt
- refleksivt:
- snu seg i senga;
- snu opp ned på noko;
- snu på hovudet
- intransitivt: fare attende (same vegen som ein kom);
Døme
- snu heim att;
- dei måtte snu for vêret;
- snu og vende på alle ting – saumfare, vere kritisk
- peike i ei viss lei
- den sida som snur ut
- dreie
- vinden snudde
Faste uttrykk
- snu omòg: endre framgangsmåte