Avansert søk

21 treff

Bokmålsordboka 9 oppslagsord

tempus

substantiv intetkjønn

Opphav

latin ‘tid’

Betydning og bruk

i språkvitenskap: kategori, oftest knyttet til verbet, som uttrykker hvordan verbalhandlingen står i forhold til ytringsøyeblikket;
grammatisk tid

presens

substantiv intetkjønn

Opphav

av latin (tempus) praesens ‘nåværende (tid)'

Betydning og bruk

  1. verbalform som vanligvis uttrykker nåtid eller det som alltid gjelder, for eksempel ‘jeg går nå’, ‘jeg går ut hver dag’, ‘jorda går rundt sola’
  2. brukt om framtid, for eksempel ‘vi reiser i morgen’

Faste uttrykk

  • historisk presens
    presens brukt om handling eller tilstand i fortiden, for eksempel ‘da vi endelig er framme, oppdager vi at vi har glemt nøkkelen’
  • presens futurum perfektum
    verbalform som angir at noe er avsluttet eller foregår før et tidspunkt i framtiden, uttrykt med presens av ‘skulle’, ‘ville’ eller ‘komme til å’ og perfektum av hovedverbet med hjelpeverbene ‘ha’ eller ‘være’, for eksempel ‘vi vil være reist’, ‘vi skal ha reist’
  • presens futurum
    verbalform brukt til å uttrykke en framtidig handling med presens av ‘skulle’, ‘ville’ eller ‘komme til å’ og hovedverbet i infinitiv, for eksempel ‘vi skal gå snart’, ‘vi vil gå snart’, ‘vi kommer til å reise i morgen’
  • presens partisipp
    • infinitt (2, 2) verbalform med endelsen ‘-ende’ som viser at handlingen foregår samtidig med det finitte (2 verbet i setningen, for eksempel ‘han kom gående’
    • brukt som adjektiv, for eksempel ‘sovende’ i ‘en sovende person’
  • presens perfektum
    verbalform der hjelpeverbet står i presens og hovedverbet i perfektum partisipp, for eksempel ‘vi har reist’ og ‘han har lagt seg’

infinitt 2

adjektiv

Opphav

jamfør in- og finitt (2

Betydning og bruk

  1. Eksempel
    • infinitte størrelser
  2. om verbalform: som ikke kan stå alene som verbal i en setning og ikke kan bøyes i modus (1) eller tempus;
    til forskjell fra finitt (2
    Eksempel
    • infinitiv, partisipp og supinum er infinitte verbalformer

tid

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Opphav

norrønt tíð

Betydning og bruk

  1. varighet, (målt) tidsrom, stund
    Eksempel
    • ha god, dårlig, liten tid;
    • ta tiden;
    • dommeren blåste for full tid;
    • la henne få tid på seg til å bli ferdig;
    • tid er penger;
    • det tar sin tiddet går ikke så fort;
    • gi, ta seg god tidta det med ro;
    • en times tidca. en time;
    • han avbryter hele tidenstadig vekk;
    • all min tidhele livet;
    • dra, trekke ut tidenforhale noe;
    • på lang(e) tid(er)på lenge;
    • betenkningstid, arbeidstid, kontortid;
    • i disse …tider (for eksempel valgkamptider, etterutdanningstider)
  2. Eksempel
    • tiden er inne;
    • alt til sin tid;
    • min tid skal komme;
    • det var på høy tid at du kom;
    • få grå hår før tidenfør det er normalt;
    • nattetid, dagtid
  3. Eksempel
    • tidenes morgen;
    • fra, siden Adams tid;
    • i atten hundre og den tid;
    • i svunne tider;
    • opp, ned gjennom tidene;
    • i min tid som formann;
    • når tiden er moden;
    • det går mot bedre, lysere tider;
    • du slette tid!
    • den tid den sorgta ikke sorgene på forskudd ; se sorg (3);
    • være forut for sin tidse forut;
    • være tidenes største(fra sv) den største i historien;
    • glanstid, velmaktstid, dyrtid
  4. om følge, rekke av hendinger (endringer, tilstander eller lignende):
    Eksempel
    • tiden går;
    • det var som om tiden stod stille;
    • tiden faller lang;
    • fordrive tiden;
    • tidens tannse tann (1)
  5. Eksempel
    • norsk tid;
    • sommertid
  6. Eksempel
    • verbets tider

Faste uttrykk

  • alle tiders
    (være) svært bra
  • bare tiden og veien
    ikke mer tid enn en trenger
  • for tiden
  • før i tiden
    tidligere
  • i sin tid
    tidligere, for lenge siden
  • i tide og utide
    støtt
  • med tid og stunder
    før eller senere
  • med tiden
    etter hvert
  • på ubestemt tid
    til så lenge
  • se tiden an
    vente og se
  • ta tiden til hjelp
    la være å forsere
  • til alle døgnets tider
    støtt
  • til enhver tid
    bestandig
  • til evig tid
    for bestandig
    • de vil være sammen til evig tid
  • til tider
    av og til
  • vende i tide
    snu før det er for sent

verb

substantiv intetkjønn

Opphav

fra latin ‘ord’

Betydning og bruk

ord som betegner en handling, tilstand eller tilstandsendring, og som kan bøyes i tid (tempus) og fungerer som verbal (1
Eksempel
  • ‘skrive’ er et verb;
  • uselvstendige verb;
  • refleksive, resiproke verb;
  • transitive, intransitive verb;
  • sterke, svake, uregelmessige verb;
  • verbets tider;
  • hjelpeverb

temporær

adjektiv

Opphav

gjennom fransk; fra latin av tempus ‘tid’

Betydning og bruk

Eksempel
  • temporær knapphet på forbruksvarer;
  • temporært arbeidkorttidsarbeid

temporal

adjektiv

Betydning og bruk

  1. som har med tid å gjøre
  2. i språkvitenskap: som har med tempus å gjøre
  3. som hører til tinningene

tempo

substantiv intetkjønn

Opphav

italiensk; samme opprinnelse som tempus ‘tid’

Betydning og bruk

hastighetsgrad, fart
Eksempel
  • spille i langsomt tempo;
  • holde et tempo som tar pusten fra en

a tempo

adverb

Opphav

fra italiensk; av latin tempus ‘tid’

Betydning og bruk

i musikk: i det opprinnelige tempoet

Nynorskordboka 12 oppslagsord

tempus

substantiv inkjekjønn

Opphav

latin ‘tid’

Tyding og bruk

i språkvitskap: kategori, oftast knytt til verbet, som uttrykkjer korleis verbalhandlinga står i høve til ytringsaugneblinken (før, samtidig eller etter);
grammatisk tid

presens

substantiv inkjekjønn

Opphav

av latin (tempus) praesens ‘noverande (tid)'

Tyding og bruk

  1. verbalform som i regelen står for notid eller det som alltid gjeld, til dømes ‘eg går no’, ‘eg går ut kvar dag’, ‘jorda går rundt sola’
  2. brukt om framtid, til dømes ‘eg reiser i morgon’

Faste uttrykk

  • historisk presens
    presens brukt om handling eller tilstand i fortida, til dømes ‘da vi endeleg er framme, oppdagar vi at vi har gløymt nøkkelen’
  • presens futurum perfektum
    verbalform som angjev ar noko er avslutta eller går føre seg før eit tidspunkt i framtida, uttrykt med presens av ‘skulle’, ‘vilje’ eller ‘kome til å’ og perfektum av hovudverbet med hjelpeverba ‘ha’ eller ‘vere’, til dømes ‘vi skal ha reist’, ‘vi vil vere reist’
  • presens futurum
    verbalform brukt til å uttrykkje ei framtidig handling med presens av ‘skulle’, ‘vilje’ eller ‘kome til å’ og hovudverbet i infinitiv, til dømes ‘vi skal gå snart’, ‘vi vil gå snart’, ‘vi kjem til å reise i morgon’
  • presens partisipp
    • infinitt (2, 2) verbalform med ending ‘-ande’ som viser at handlinga går føre seg samstundes med det finitte (2 verbet i setninga, til dømes ‘han kom gåande’
    • brukt som adjektiv, til dømes ‘sovande’ i ‘ein sovande person’
  • presens perfektum
    verbalform der hjelpeverbet står i presens og hovudverb i perfektum partisipp, til dømes ‘vi har reist’ og ‘han har lagt seg’

infinitt 2

adjektiv

Opphav

jamfør in- og finitt (2

Tyding og bruk

  1. Døme
    • infinitte mengder
  2. om verbalform: som ikkje kan stå aleine som verbal i ei setning og ikkje kan bøyast i modus (1) eller tempus;
    til skilnad frå finitt (2
    Døme
    • infinitiv, partisipp og supinum er infinitte verbalformer

a tempo

adverb

Opphav

frå italiensk; av latin tempus ‘tid’

Tyding og bruk

i musikk: i det opphavlege tempoet

verb

substantiv inkjekjønn

Opphav

frå latin ‘ord’

Tyding og bruk

ord som kan bøyast i tid (tempus) og fungere som verbal (1, og som oftast nemner ei handling, ein tilstand eller ei tilstandsendring
Døme
  • hjelpeverb;
  • «skrive», «leve» og «slokne» er verb;
  • sterke, linne, uregelrette verb;
  • transitive, intransitive verb;
  • refleksive, resiproke verb;
  • sjølvstendige, usjølvstendige verb

tid 1

substantiv hokjønn

Opphav

norrønt tíð

Tyding og bruk

  1. det som følgjer suksessivt etter kvarandre;
    fenomen, hendingar og tilstandar i ein irreversibel prosess frå det som har vore, gjennom det som er no til det som kjem
    Døme
    • tida går;
    • det var som om tida stod still;
    • tida fell lang;
    • korte, fordrive tida;
    • det går over med tidaetter kvart
  2. Døme
    • austeuropeisk tid
  3. del av døgnet
    Døme
    • i morgon på desse tider
  4. Døme
    • på same tidi same augeblink, samtidig;
    • alt til si tid;
    • dette er ikkje tida for å krangle;
    • det er tid for oss å gå;
    • i rette tid;
    • tida er inne;
    • mi tid skal kome;
    • før tidafør det er normalt el. rimeleg
  5. tidsrom, stund (som noko varer)
    Døme
    • ha fri, vente ein times tid;
    • det tek kort tid, tek si tid;
    • det er lang tid sidan;
    • bli avbroten heile tidastøtt, ofte;
    • ho er her heile tidautan avbrot;
    • ha tid på seg, på noko;
    • ha tida for seg;
    • ha dårleg, lita, god tid;
    • vi har inga tid å kaste bort;
    • få, ha tid til;
    • sjå, ta seg tid til noko(n);
    • gje, ta seg god tidta det med ro;
    • kaste bort, spille tida;
    • gje nokon tid til å bli ferdig;
    • få tid på seg;
    • det er stutt tid att;
    • vinne tid;
    • nytte, trekkje ut tida;
    • enno er det tid;
    • tid er pengar;
    • på lang(e) tid(er)på lenge;
    • vere kvitt noko(n) for lange, alle tider
  6. målt tidsrom (som noko varer)
    Døme
    • ta tida på noko(n);
    • ei god, sterk tid på 1500 m;
    • fløyta gjekk for full tid
  7. Døme
    • dei eldste tider;
    • frå alders tid;
    • i gamle tider;
    • opp, ned gjennom tidene;
    • før i tida, i si tidfør i verda;
    • i komande tider;
    • tider skal kome;
    • til, i dei siste tider;
    • den tid, den sorg;
    • tidene skiftar;
    • på Kristi tid;
    • i mi tid som formann;
    • mi tid er over, forbi;
    • (over)leve si tid;
    • vere føre si tid;
    • ingen veit (leve)tida si;
    • slutte, gå mens tida er godfør det er for seint;
    • det var tider det!
    • all, heile si tid;
    • i tider som desse;
    • vår teknifiserte tid;
    • harde, tronge tider;
    • du slette tid!
    • tida er mogen;
    • følgje med i tida;
    • tankar i tida;
    • den viktigaste oppgåva for, i tida;
    • det går mot betre, lysare tider;
    • gode tiderkonjunkturar;
    • alle tiders (beste) sjanse
  8. i grammatikk: tempus
    Døme
    • tidene av verbet

Faste uttrykk

  • alle tiders
    heilt fin
  • berre tida og vegen
    akkurat nok tid til å kome fram, rekka det som skal gjerast
  • for tida
    no om dagen;
    forkorta f.t.
  • gå ut av tida
    døy (ung)
  • i mi tid
    da eg var ung, da eg heldt på
  • i tide
    til rett tidspunkt;
    før det er for seint
    • kome fram, snu i tide;
    • i tide og utide
  • kva tid
    når
  • med tid og stunder
    før eller seinare
  • på tide
    det at eit tidspunkt er kome
    • det er på tide å gå
  • på ubestemt tid
    (til så) lenge
  • rett tid
    tidspunkt som høver for ei sak eller hending;
    frist
    • betal bladpengane i rett tid
  • til alle tider på døgnet
    støtt
  • til alle tider
    alltid
  • til evig tid
    utan å ta slutt;
    for alltid
    • dei vil vere saman til evig tid
  • til tider
    ein gong imellom

tempusskifte

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

skifte mellom ulike tempus i ei tekst

temporær

adjektiv

Opphav

gjennom fransk; frå latin temporarius av tempus ‘tid’

Tyding og bruk

mellombels, stuttvarig
Døme
  • temporært arbeidkorttidsarbeid

temporisere

temporisera

verb

Opphav

gjennom fransk, frå seinlatin av; latin tempus ‘tid’

Tyding og bruk

  1. prøve å vinne tid;
    prøve å unngå eller utsetje ei bindande avgjerd
  2. rette, lempe seg etter tilhøva i tida

temporal

adjektiv

Opphav

seinlatin temporalis av; latin tempus ‘tid’

Tyding og bruk

  1. som gjeld tid
  2. i språkvitskap: som gjeld tempus
  3. i anatomi: som høyrer til tinningane