Bokmålsordboka
finitt 2
adjektiv
entall | flertall | ||
---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
finitt | finitt | finitte | finitte |
Opphav
fra latin, perfektum partisipp av finire ‘ende, avgrense’; beslektet med finisBetydning og bruk
- til forskjell fra infinitt (2, 1)
Eksempel
- en finitt mengde
- om verbalform: som kan stå alene som verbal i en setning;til forskjell fra infinitt (2, 2)
Eksempel
- presens, preteritum og imperativ er finitte former