Avansert søk

12 treff

Nynorskordboka 12 oppslagsord

refleksiv 1

substantiv inkjekjønn

refleksiv 2

adjektiv

Tyding og bruk

som viser tilbake på noko eller nokon;
Døme
  • ‘møtast’ og ‘undrast’ er refleksive former av verbet

Faste uttrykk

  • refleksivt pronomen
    pronomenet seg som viser tilbake på subjektet i setninga, til dømes i ‘han sette seg’, ‘dei greidde seg sjølve’
  • refleksivt verb
    verb der subjektet i setninga rettar handlinga mot seg sjølv, til dømes i uttrykka ‘ho gifte seg’, ‘dei skunda seg’, ‘vi samlar oss’, ‘du undrar deg’

synast

verb

Opphav

norrønt sýnast; eigenleg refleksiv av syne (2

Tyding og bruk

  1. vere synleg;
    Døme
    • det vil ikkje synast at du har hol i sokkane;
    • flekken syntest heldigvis ikkje så godt;
    • auga hans synest knapt bak alt håret
  2. sjå ut til å vere;
    verke, framstå som
    Døme
    • det synest vere såleis;
    • det syntest meg å vere det beste
  3. ha inntrykk av;
    meine, tykkje
    Døme
    • vi syntest det var godt nok;
    • eg har alltid synst at matte var lett;
    • eg syntest høyre eit skrik;
    • kva synest du?
  4. finne for godt;
    like, ynskje
    Døme
    • du kan kome når du synest

Faste uttrykk

  • synast om
    like
  • synast synd på/i
    ha medkjensle med
    • elevane synest synd på læraren;
    • eg syntest synd i spelaren som bomma på målet

s-verb

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

  1. i nynorsk: tidlegare sideform av st-verb
  2. i bokmål: verbform som ein får ved å leggje ‘-s’ til stammen av eit verb, til dømes ‘undres’ av ‘undre’;

torast

verb

Opphav

refleksiv av tore (3

Tyding og bruk

Døme
  • han torest ikkje sleppe taket;
  • dei tordest ikkje gå frampå stupet

st-verb

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

i nynorsk: verbform som ein får med å leggje ‘-(a)st’ til stamma av eit verb, til dømes ‘synast’ av ‘syne’ og ‘slåst’ av ‘slå’;

refleksivt pronomen

Tyding og bruk

pronomenet seg som viser tilbake på subjektet i setninga, til dømes i ‘han sette seg’, ‘dei greidde seg sjølve’;

refleksivt verb

Tyding og bruk

verb der subjektet i setninga rettar handlinga mot seg sjølv, til dømes i uttrykka ‘ho gifte seg’, ‘dei skunda seg’, ‘vi samlar oss’, ‘du undrar deg’;

bøyast

verb

Opphav

refleksiv av bøye (3

Tyding og bruk

  1. bøye (3, 1) seg eller bli bøygd
    Døme
    • kneet kan bøyast
  2. i språkvitskap: bli bøygd (3 i grammatiske former
    Døme
    • adjektivet skal bøyast i kjønn og tal

einast 2

verb

Opphav

refleksiv av eine (3

Tyding og bruk

samle seg (om noko);
sameinast, semjast
Døme
  • einast om noko