Nynorskordboka
våge 2
våga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å vågaå våge | vågar | våga | har våga | våg!våga!våge! |
| våger | vågde | har vågd | våg! | |
| har vågt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| våga + substantiv | våga + substantiv | den/det våga + substantiv | våga + substantiv | vågande |
| vågd + substantiv | vågd + substantiv | den/det vågde + substantiv | vågde + substantiv | |
| vågt + substantiv | ||||
Opphav
norrønt vága; frå lågtyskTyding og bruk
- setje på spel;
Døme
- våge livet for å kome dei til hjelp;
- det lyt (el. får) våge seg med åkeren – det får gå som det kan
- driste (seg til), tore (3, 1), ha mot til
Døme
- våge seg opp på mønet;
- våge (seg til) å protestere;
- eg vågar ikkje å leggje ut i slikt vêr
- gå god for (ofte ironisk om noko(n) ein ikkje trur på eller liknande)
Døme
- det skal eg våge!
- eg vågar (meg) han