Gå til hovudinnhald
Tilgjenge
ordbøkene.no, Bokmålsordboka og Nynorskordboka

Avansert søk

Vanleg søk
Søkjehjelp
12 treff

Bokmålsordboka 5 oppslagsord

kare 2

verb

Opphav

beslektet med tysk kehren ‘sope’ og islandsk kar ‘skitt, slim’

Betydning og bruk

rote eller grave med noe kvast;
Eksempel
  • kare sammen glørne på peisen

Faste uttrykk

  • kare seg
    bevege seg langsomt;
    slepe seg fram;
    kreke seg
    • det var så vidt dyret karet seg fram
  • kare til seg
    grave til seg, tilegne seg (på en tvilsom måte)
    • kare til seg offentlige midler
Artikkelside

kar 2

substantiv intetkjønn

Opphav

norrønt ker, i betydningen ‘rør, åre’ av latin vas; jamfør kjer

Betydning og bruk

  1. beholder, kjørel
    Eksempel
    • hun fylte karet med vann
  2. fundament til bru
    Eksempel
    • på karet var det lagt en gangbru
      • som etterledd i ord som
      • brukar
  3. rør, åre i kroppen eller i planter
    Eksempel
    • han hadde sprengte kar i ansiktet;
    • plantene hadde sprukne kar i kornbladene sine

Faste uttrykk

  • brodne kar
    mennesker med moralske svakheter
    • det fins brodne kar i alle bransjer
Artikkelside

kare 1

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Opphav

av kare (2

Betydning og bruk

redskap til å kare med;
Artikkelside

karate

substantiv hankjønn

Opphav

fra japansk , av kara ‘åpen’ og te ‘hånd’

Betydning og bruk

japansk kampsport uten våpen, med raske slag og spark
Eksempel
  • han er nordisk mester i karate
Artikkelside

karakal

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom fransk; fra tyrkisk kara kulak ‘svart øre’

Betydning og bruk

rovdyr av gaupeslekta som lever i steppe- og ørkenområder i Afrika og Asia;
Caracal caracal
Artikkelside

Nynorskordboka 7 oppslagsord

kare 3

kara

verb
kløyvd infinitiv: -a

Opphav

samanheng med tysk kehren ‘sope’ og islandsk kar ‘skit, slim’

Tyding og bruk

rote eller grave med noko kvast;
Døme
  • kare saman glør

Faste uttrykk

  • kare seg
    slepe seg fram (med ulyst);
    kreke seg
    • ho bør klare å kare seg til finalen
  • kare til seg
    grave til seg, tileigne seg (på ein tvilsam måte)
    • dei har kara til seg store verdiar
Artikkelside

kar 2

substantiv inkjekjønn

Opphav

norrønt ker, i tydinga ‘røyr, åre’ av latin vas; jamfør kjer

Tyding og bruk

  1. behaldar, kjerald
    Døme
    • karet fyltest langsamt med vatn
  2. fundament til bru
    Døme
    • på karet var det lagt ei gangbru
      • som etterledd i ord som
      • brukar
  3. røyr, åre i kroppen eller i planter
    Døme
    • sprukne kar i kornblada

Faste uttrykk

  • brotne kar
    personar utan moral
    • brotne kar finst i alle yrkesgrupper
Artikkelside

kare 1

substantiv hokjønn

Opphav

av kare (3

Tyding og bruk

reiskap til å kare med;
Artikkelside

karate

substantiv hankjønn

Opphav

frå japansk , av kara ‘open’ og te ‘hand’

Tyding og bruk

japansk kampsport utan våpen, med raske slag og spark
Døme
  • ho trener karate ein time i veka
Artikkelside

kare til seg

Tyding og bruk

grave til seg, tileigne seg (på ein tvilsam måte);
Sjå: kare
Døme
  • dei har kara til seg store verdiar
Artikkelside

karakal

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom fransk; frå tyrkisk kara kulak ‘svart øyre’

Tyding og bruk

rovdyr av gaupeslekta som lever i steppe- og ørkenområde i Afrika og Asia;
Caracal caracal
Artikkelside

altarkar, alterkar

substantiv inkjekjønn

Opphav

av altar og kar (2

Tyding og bruk

samnemning på dei heilage kara (kalk, kanne og disk) som blir brukte i samband med nattverden
Artikkelside