Bokmålsordboka
karate
substantiv hankjønn
entall | flertall | ||
---|---|---|---|
ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
en karate | karaten | karater | karatene |
Opphav
fra japansk , av kara ‘åpen’ og te ‘hånd’Betydning og bruk
japansk kampsport uten våpen, med raske slag og spark
Eksempel
- han er nordisk mester i karate