Gå til hovudinnhald
Tilgjenge
ordbøkene.no, Bokmålsordboka og Nynorskordboka

Avansert søk

Vanleg søk
Søkjehjelp
16 treff

Bokmålsordboka 8 oppslagsord

sinnsro

substantiv hunkjønn eller hankjønn

Betydning og bruk

tilstand preget av ro i sinnet
Eksempel
  • ta meldingen med stor sinnsro
Artikkelside

stoisk

adjektiv

Uttale

stoˊ-isk

Opphav

gjennom latin; fra gresk, av stoa ‘søylehall’ (der stoiske filosofer underviste)

Betydning og bruk

  1. som gjelder stoikerne eller stoisismen
  2. som viser uforstyrrelig sinnsro og selvbeherskelse;
    som er rolig og fast
    Eksempel
    • en stoisk person

Faste uttrykk

  • stoisk ro
    urokkelig ro
    • hun tok både gleder og skuffelser med stoisk ro
Artikkelside

stoisisme

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

  1. filosofisk retning i antikken som blant annet hevdet at dyden og dermed lykken bare kan nås gjennom fullkommen selvbeherskelse og sinnsro
  2. det å være karakterfast og ha ro i sinnet;
Artikkelside

stoiker

substantiv hankjønn

Uttale

sto´iker

Opphav

jamfør stoisk

Betydning og bruk

  1. tilhenger av stoisisme (1)
  2. person med stor selvbeherskelse og urokkelig sinnsro
Artikkelside

fatning

substantiv hunkjønn eller hankjønn

Opphav

av fatte

Betydning og bruk

Eksempel
  • bringe noen ut av fatning;
  • ta noe med fatning

Faste uttrykk

  • miste fatningen
    få panikk
Artikkelside

uforstyrrelig

adjektiv

Betydning og bruk

som ikke lar seg forstyrre;
uanfektet, svært rolig
Eksempel
  • uforstyrrelig sinnsro;
  • hun spiste uforstyrrelig videre under diskusjonen
Artikkelside

sjelefred

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

ro i sinnet
Eksempel
  • oppnå sinnsro og sjelefred
Artikkelside

flegma

substantiv intetkjønn

Opphav

fra gresk ‘hete, slim’

Betydning og bruk

ubevegelig sinnsro;
treghet
Eksempel
  • en leder som styrer med ro og flegma
Artikkelside

Nynorskordboka 8 oppslagsord

sinnsro

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

tilstand prega av ro i sinnet
Døme
  • ta meldinga med den største sinnsro
Artikkelside

balansere

balansera

verb

Uttale

balanseˊre eller  balangseˊre

Opphav

av balanse

Tyding og bruk

  1. halde, vere i likevekt;
    vege jamt
    Døme
    • balansere ei stong på fingeren;
    • balansere på ein bom;
    • balansere ei skålvekt
  2. i bokføring: vise samsvar mellom debetsida og kreditsida
    Døme
    • få rekneskapen til å balansere
  3. brukt som adjektiv: med stor sinnsro;
    (vel) tilpassa
    Døme
    • ein balansert person;
    • ei balansert framstilling av ei sak;
    • eit balansert trafikksystem
Artikkelside

stoisk

adjektiv

Uttale

stoˊ-isk

Opphav

gjennom latin; frå gresk, av stoa ‘søylehall’ (der stoiske filosofar underviste)

Tyding og bruk

  1. som gjeld stoikarane eller stoisismen
  2. som viser uforstyrra sinnsro og sjølvtøyming;
    som er roleg og fast
    Døme
    • ein stoisk person

Faste uttrykk

  • stoisk ro
    urokkeleg ro
    • han tek motgangen med stoisk ro
Artikkelside

stoisisme

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

  1. filosofisk retning i antikken som mellom anna hevda at dygda og dermed lykka berre kan nåast gjennom full sjølvtøyming og sinnsro
  2. det å vere karakterfast og ha ro i sinnet;
Artikkelside

fatning

substantiv hokjønn

Opphav

av fate og fatte

Tyding og bruk

åndeleg jamvekt;
Døme
  • ta noko med fatning

Faste uttrykk

  • miste fatninga
    få panikk
Artikkelside

une 1

substantiv hankjønn

Opphav

jamfør norrønt unað n; av une (2

Tyding og bruk

  1. Døme
    • det følgjer slik une med henne
  2. Døme
    • ikkje ha une i seg til å vente
  3. Døme
    • ha une til noko
Artikkelside

flegma

substantiv inkjekjønn

Opphav

frå gresk ‘hete, slim’

Tyding og bruk

roleg og tregt lynne (1;
sinnsro
Døme
  • ho syner eit politisk flegma
Artikkelside

ans

substantiv hankjønn

Opphav

av anse

Tyding og bruk

  1. sans, interesse (for);
    Døme
    • gje ans på
  2. Døme
    • miste både ans og sans
Artikkelside