Avansert søk

Eitt treff

Nynorskordboka 21 oppslagsord

øyra, øyre 2

substantiv inkjekjønn

Opphav

norrønt eyra n

Tyding og bruk

  1. ytre, synlege delen av kvart av dei to høyreorgana hos menneske og virveldyr;
    Døme
    • ha store, utståande øyre;
    • ha ringar i øyra;
    • gjere tjukke øyrelåst ikkje høyre
    • brukt for å uttrykkje sterk undring eller forarging, i uttrykk:
      • ein skal høyre mykje før øyra dett av;
      • (til) opp over (el. under) øyrai særs høg grad;
      • sitje i skuld (til) opp over (el. under) øyra
  2. samnamn på den ikkje synlege delen av høyreorganet med øyregangen, mellomøyret og det indre øyret (med høyrenerven)
    Døme
    • vaske seg i øyra;
    • ha voks i øyra;
    • få dottar i øyra;
    • det susar i øyra
  3. øyre (II,1 og 2) brukt særleg med tanke på at det tek opp og formidlar høyrselsinntrykk
    Døme
    • ein svak lyd nådde øyra;
    • leggje øyret til og lytte;
    • halde seg for øyradekkje øyra for å sleppe å høyre;
    • høyre dårleg på høgre øyret;
    • ha gode øyre;
    • han har ikkje øyre på den sidahan læst ikkje høyre noko
    • i mange faste uttrykk med tyding: evne, vilje til å høyre eller leggje merke til;
      velvilje, interesse for noko som blir sagt
      • ha øyra med seg;
      • høyre, lytte med eit halvt øyreutan å høyre skikkeleg etter, utan konsentrasjon
  4. sans (for musikk, tonar)
    Døme
    • ha godt øyre
  5. utståande, øyreliknande del av noko
    Døme
    • øyra på ei gryte

Faste uttrykk

  • gå inn av det eine øyret og ut av det andre
    bli gløymd like snart som ein høyrer det
  • ha øyre for
    ha sans for
  • ha øyre for
    anse etter, bry seg om noko
  • ha øyret til
    få (nokon) til å lytte og anse på det som blir sagt
  • halde i øyra
    passe strengt på (at ein annan oppfører seg rett)
  • ikkje tørr bak øyra
    (eigl om nyfødd barn som er fuktig bak øyra) for liten, for ung, for umogen
  • ikkje vilje høyre på det øyret
    avvise noko som ein annan nemner
  • sitje med lange øyre
    høyre nysgjerrig etter (det som blir sagt)
  • spisse øyra
    (òg med andre verb) høyre godt etter
  • tute øyra fulle med
    stadig ta opp att eller mase på (nokon) (med noko)

vinterveg

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

  1. veg som (berre) er farande om vinteren
    Døme
    • vintervegen over Fillefjell;
    • køyre vintervegen over Mjøsisen
  2. i uttrykk:

Faste uttrykk

  • vise vintervegen
    avvise nokon, jage nokon vekk

tilnærming

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

  1. det å nærme seg til nokon (eller til kvarandre)
    Døme
    • tilnærming mellom aust og vest
  2. i overført tyding:
    Døme
    • seksuelle tilnærmingar;
    • gjere, avvise tilnærmingar

snu 2

verb

Opphav

norrønt snúa

Tyding og bruk

  1. transitivt: flytte, vende (3, 1)
    Døme
    • snu båten opp mot vinden;
    • snu ryggen tilòg: avvise;
    • snu høyet
    • dra rundt
      • snu slipesteinen
    • rengje (2
      • snu trøya;
      • vere god å snu orda sineordleggje seg godt
    • refleksivt:
      • snu seg i senga;
      • snu opp ned på noko;
      • snu på hovudet
  2. intransitivt: fare attende (same vegen som ein kom);
    Døme
    • snu heim att;
    • dei måtte snu for vêret;
    • snu og vende på alle tingsaumfare, vere kritisk
    • peike i ei viss lei
      • den sida som snur ut
    • dreie
      • vinden snudde

Faste uttrykk

  • snu om
    òg: endre framgangsmåte

skuve, skyve

skuva, skyva

verb

Opphav

norrønt skúfa og skýfa

Tyding og bruk

  1. flytte noko med å trykkje det framover;
    • skuve bordet attåt veggen;
    • skuve båten avfrå land
  2. refleksivt: flytte, røre seg
    • skuve seg framover på magen;
    • skuve bort, frå seg, til side(s)òg: prøve å bli kvitt; avvise

Faste uttrykk

  • skuve til sides
    òg: setje, trengje (nokon) til sides

refusere

refusera

verb

Opphav

frå fransk; av latin refusus, perfektum partisipp av refundere

Tyding og bruk

vrake, ikkje godta, seie nei til, avvise
Døme
  • refusere eit manuskript

framlegg

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

framlagd plan, skisse, idé eller liknande (til løysing, ordning eller lov);
Døme
  • framlegg til ny lov;
  • kome med framlegg om å …;
  • gjere framlegg om å …;
  • stø eit framlegg;
  • godta eit framlegg;
  • avvise eit framlegg;
  • eit godt framlegg;
  • det var eit dårleg framlegg

forsmå

verb

Opphav

norrønt forsmá; frå lågtysk , opphavleg med tyding ‘gjere liten’

Tyding og bruk

  1. Døme
    • forsmå ein friar;
    • bli forsmådd av nokon;
    • forsyn deg, om du ikkje forsmår
  2. brukt som adjektiv: som ikkje er gjensidig;
    som har blitt avvist
    Døme
    • forsmådd kjærleik;
    • forsmådde ekskjærastar

forkaste

forkasta

verb

Opphav

frå lågtysk eller tysk; av for- (2

Tyding og bruk

ikkje godta;
vrake, avvise, støyte bort
Døme
  • forkaste framlegget;
  • kroppen forkasta det transplanterte organet

Faste uttrykk

  • forkaste seg
    om berglag: forskyve seg vertikalt slik at laget brest

avvisar

substantiv hankjønn

Opphav

av avvise

Tyding og bruk

sperring som er stilt opp for at ein skal gå eller køyre utanom
Døme
  • på grunn av faren for takras var det avvisarar på fortauet