Avansert søk

26 treff

Bokmålsordboka 7 oppslagsord

Nynorskordboka 19 oppslagsord

vikle 2

vikla

verb

Opphav

truleg av vike (1; med innverknad frå vrikke

Tyding og bruk

skade (ein lem) med vriding;

svinse

svinsa

verb

Opphav

truleg av svanse; jamfør sikksakk, tripp-trapp og liknande

Tyding og bruk

  1. Døme
    • svinse og svinge på seg
  2. fare hit og dit;
    svive ikring, vimse
    Døme
    • svinse og svanse;
    • bikkja svinsa omkring

slange 2

slanga

verb

Opphav

av slange (1

Tyding og bruk

refleksivt:
  1. bukte seg;
    Døme
    • ho slanga seg fram mellom benkeradene
  2. strekkje kroppen (makeleg)
    Døme
    • slange seg på stranda

rikle

rikla

verb

Opphav

samanheng med vrikke og rikke

Tyding og bruk

  1. Døme
    • rikle med dørklinka
  2. vere ustø, rugge på seg;
    sitje laust, slarke
    Døme
    • det rikla i stolføtene

rikke

rikka

verb

Opphav

same opphav som vrikke; jamfør rige

Tyding og bruk

  1. røre, lee, flytte
    Døme
    • rikke på seg;
    • sleden rikka seg ikkje;
    • dei kunne ikkje rikke steinen
  2. i overført tyding: få til å endre meining
    Døme
    • ho var sta og ikkje til å rikke

rigle 1

rigla

verb

Opphav

samanheng med rikke (2

Tyding og bruk

  1. stå ustøtt, rugge
  2. Døme
    • rigle tanna laus

ridle

ridla

verb

Opphav

jamfør færøysk riðla ‘vri, riste’, samanheng med norrønt og; islandsk ríða ‘vri, svinge’

Tyding og bruk

Døme
  • sauen ridlar på rumpa

fubbe

fubba

verb

Tyding og bruk

  1. Døme
    • fubbe med baken
  2. Døme
    • fubbe og somle
  3. Døme
    • fubbe av garde

forstue 2, forstuve

forstua, forstuva

verb

Opphav

frå lågtysk, av for- (2; etterleddet samanheng med stuke (1

Tyding og bruk

skade (kroppsdel) ved at leddflatene forskyv seg;
Døme
  • forstue okla, handa
  • brukt som adjektiv
    • to forstua fingrar