Avansert søk

6 treff

Bokmålsordboka 5 oppslagsord

spøke

verb

Opphav

fra lavtysk; av spøk

Betydning og bruk

  1. opptre som spøkelse, gå igjen
    Eksempel
    • det skulle spøke der i huset;
    • den døde spøker der om nettene
    • være til stede, dukke opp
      • noe spøker i tankene
    • se stygt ut
      • det begynner å spøke for kornhøsten i år
  2. Eksempel
    • de spøkte og lo;
    • ikke være (til) å spøke medikke være god å komme ut for

spøk

substantiv hankjønn

Opphav

fra lavtysk

Betydning og bruk

Eksempel
  • en uskyldig spøk;
  • gjøre noe for spøk;
  • slå noe bort i spøk;
  • ta noe for spøk;
  • spøk og alvor;
  • storm på sjøen er ikke spøk, ingen spøkingen lett sak, ingen behagelig situasjon

spøkelseshus

substantiv intetkjønn

Betydning og bruk

(gammelt) hus der det sies at det spøker;
jamfør spøke (1)

spøkefull

adjektiv

Betydning og bruk

  1. som gjerne spøker, som sier morsomme ting;
    jamfør spøke (2)
    Eksempel
    • en spøkefull person
  2. som er ment som spøk
    Eksempel
    • en spøkefull bemerkning

alvor

substantiv intetkjønn

Opphav

norrønt alvara, opprinnelig ‘det å være helt sann, ærlig’

Betydning og bruk

  1. virkelig, oppriktig mening;
    fast overbevisning
    Eksempel
    • mene alvor;
    • på ramme alvor;
    • si noe i fullt alvor;
    • blande tøys og alvor;
    • spøker du, eller mener du alvor?
  2. (hard) virkelighet, realitet;
    betydning, viktighet
    Eksempel
    • ta fatt for alvor;
    • ikke skjønne alvoret i situasjonen;
    • livsens alvor;
    • blodig alvor;
    • gjøre alvor av trusselen;
    • være preget av stundens alvor
  3. stødig oppførsel;
    seriøs holdning
    Eksempel
    • det fins ikke alvor i ham, han bare tøyser;
    • å legge alvor i arbeidet

Faste uttrykk

  • ta på alvor
    ta (noe, noen) høytidelig, seriøst;
    anerkjenne (noe, noens) betydning, viktighet
    • ta klimaendringer på alvor;
    • de opplever at de blir tatt på alvor;
    • mobbing må tas på alvor

Nynorskordboka 1 oppslagsord

spøke, spøkje

spøka, spøkja

verb

Opphav

frå lågtysk; av spøk

Tyding og bruk

  1. syne seg som spøkjelse;
    gå att;
    Døme
    • det skal spøke der i huset;
    • den døde spøker der om nettene
    • sjå stygt ut
      • det spøker for kornhausten
    • vere til stades;
      dukke opp
      • noko spøker i tankane
  2. drive med spøk;
    Døme
    • dei spøkte og lo

Faste uttrykk

  • ikkje til å spøke med
    ikkje god å kome ut for
  • spøker for
    vere fare for