Bokmålsordboka
spøke
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å spøke | spøker | spøkte | har spøkt | spøk! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| spøkt + substantiv | spøkt + substantiv | den/det spøkte + substantiv | spøkte + substantiv | spøkende |
Opphav
fra lavtysk; av spøkBetydning og bruk
Eksempel
- det spøker der i huset;
- den døde spøker der om nettene
- være til stede;dukke opp
Eksempel
- noe spøker i tankene
- drive med spøk;skjemte, fjase
Eksempel
- de spøkte og lo
Faste uttrykk
- ikke til å spøke medikke god å komme ut for
- spøke forvære fare for;
se stygt ut- det begynner å spøke for kornhøsten i år