Nynorskordboka
spøkje, spøke
spøkja, spøka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å spøkaå spøke | spøker | spøkte | har spøkt | spøk! |
| å spøkjaå spøkje | spøkjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| spøkt + substantiv | spøkt + substantiv | den/det spøkte + substantiv | spøkte + substantiv | spøkande |
| spøkjande | ||||
Opphav
frå lågtysk; av spøkTyding og bruk
Døme
- det spøkjer der i huset;
- den døde spøkjer der om nettene
- vere til stades;dukke opp
Døme
- noko spøkjer i tankane
- drive med spøk;fjase, skjemte
Døme
- dei spøkte og lo
Faste uttrykk
- ikkje til å spøkje medikkje god å kome ut for
- spøkje forvere fare for;
sjå stygt ut- det spøkjer for kornhausten