Avansert søk

35 treff

Nynorskordboka 35 oppslagsord

hankjønn

substantiv inkjekjønn

Opphav

av han i tyding 2 etter latin genus masculinum

Tyding og bruk

  1. biologisk kjønn med forplantingsorgan som befruktar;
    til skilnad frå hokjønn (1)
    Døme
    • vere av hankjønn;
    • ei rotte av hankjønn
  2. grammatisk kategori som ein deler substantiv inn i, og som adjektiv, pronomen og determinativ kan bøyast i;
    til skilnad frå hokjønn (2) og inkjekjønn
    Døme
    • ord av hankjønn;
    • orda ‘veg’ og ‘kommode’ er hankjønn

-sel 1

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt -sl, -sla

Tyding og bruk

suffiks brukt til å lage substantiv i hankjønn, særleg av verbstammer;
jamfør -sle;
i ord som lengsel og vigsel

mons 1

substantiv hankjønn

Opphav

av namnet Magnus

Tyding og bruk

  1. brukt som etterledd i samansetningar: person som er særs glad i noko

Faste uttrykk

  • mat for mons
    mat som ein har ynskt seg;
    noko ein liker ekstra godt;
    godbit
    • pannekaker er jammen mat for mons!

mann

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt maðr, akkusativ mann

Tyding og bruk

  1. vaksen person av hankjønn;
    Døme
    • mognast frå gut til ung mann;
    • eg kjenner ikkje den mannen;
    • i styret sit det tre menn og to kvinner
  2. person med eigenskapar som tradisjonelt har vore oppfatta som mandige
    Døme
    • ta motgangen som ein mann
  3. mannleg ektemake;
    Døme
    • mann og kone;
    • miste mannen sin
  4. brukt i tiltale
    Døme
    • skjerp deg, mann!
  5. person som er med i eit idretts- eller arbeidslag, mannskap eller følgje
    Døme
    • ha ti mann i arbeid;
    • alle mann på dekk!
    • kjempe mann mot mann;
    • vi var trøytte, alle mann
  6. brukt i som etterledd i samansetningar og faste uttrykk: menneske, individ, person
    Døme
    • den vanlege mannen;
    • det vart 1000 kr til manns
  7. som etterledd i samansetningar som nemner ein mann (1) med omsyn til verv, tilhøyrsel eller liknande

Faste uttrykk

  • gå mann av huse
    gå ut alle som ein (for å vere med på noko)
  • gå ned med mann og mus
    (om skip) søkke med alt om bord
  • i manns minne
    så langt tilbake som folk kan hugse
  • krevje sin mann
    gjere det naudsynt å trå til med full kraft;
    jamfør krevje si kvinne
    • det kravde sin mann å drive garden
  • mann og mann imellom
    frå den eine til den andre;
    mannimellom
  • mannen i gata
    typisk representant for folket;
    folk flest
  • manns mål
  • vere mann for
    vere i stand til;
    greie
  • vere mann for sin hatt
    gjere seg gjeldande;
    kunne klare seg sjølv

han

pronomen

Opphav

norrønt hann, akkusativ hann, dativ honum, genitiv hans

Tyding og bruk

  1. brukt om person eller annan skapning av hankjønn (1) og om ting eller omgrep med namn av hankjønn (2) når desse er (rekna for) eller blir kjende i samanhengen:
    Døme
    • far min sa at han skulle gjere det;
    • der kjem Ola, han spring;
    • eg spurde han kva han eigenleg meinte;
    • fanden har hestehov, og han haltar;
    • ormen freste høgt, men han hogg ikkje;
    • båten rulla, men han kantra ikkje
    • brukt etter ei setning for å ta opp att og utheve subjektet:
      • guten var snill, han
    • med eit etterfølgjande ledd som avgrensar innhaldet av pronomenet:
      • han var småbrukar, faren
    • brukt rett etter eit trykksterkt substantiv for å ta opp att dette:
      • kofferten, han kan du ta
    • brukt føre mannsnamn:
      • han Per;
      • han far
    • i genitiv:
      • den hatten er hans;
      • kona hans Gunnar
    • brukt som peikande pronomen:
      • han med den blå genseren;
      • han er det!
  2. brukt med tyding nær det ubundne pronomenet ein:
    Døme
    • han må nok passe seg i dag det er så glatt
  3. brukt med same tyding som det om luft- og vêrtilhøve:
    Døme
    • han regnar, er kald, blæs
  4. i uttrykk:
    Døme
    • vere tidleg på hanvere tidleg oppe

Faste uttrykk

  • vere på han
    vere full

gut 1

substantiv hankjønn

Opphav

truleg same opphav som nederlandsk guit, opphavleg ‘skrytande ung mann’; samanheng med gøy (3

Tyding og bruk

  1. barn av hankjønn
    Døme
    • som gut var han vill av seg;
    • både gutar og jenter;
    • ho fekk ein gut
  2. ung mann;
    mann som er del av eit fellesskap
    Døme
    • han er berre guten enno;
    • siger til dei norske gutane i hopp
  3. i tiltale:
    Døme
    • kom, gutar!
    • å nei, gut, den går ikkje!

Faste uttrykk

  • dei gamle gutane
  • dei store gutane
    dei leiande på eit område
  • det er gut det
    han er ein grepa kar
  • gutane på golvet
    dei som arbeider på grunnplanet (2 i fabrikk eller annan arbeidsplass
  • gutane på skogen
    brukt om den norske motstandsrørsla (som låg i dekning i skogsområde) under andre verdskrigen
  • guten i seg
    det barnlege, gutevorne
    • han har enno mykje av guten i seg
  • guten sin
    grepa kar
    • han er jammen guten sin

den 2

determinativ demonstrativ

Opphav

av den

Tyding og bruk

i hokjønn og hankjønn eintal:
Døme
  • Nils Berg den yngre (fork. d.y.), den eldre (fork. d.e.)junior, senior;
  • Olav den heilage;
  • den 17. mai;
  • den nyfødde;
  • den største (av dei);
  • den gamle vogna, bilen

Faste uttrykk

  • den dag i dag
    i samb
    som adverb, framleis
    • vonde minne plagar han den dag i dag

vêrlam, verlam

substantiv inkjekjønn

Opphav

av vêr (1

Tyding og bruk

lam (1, 1) av hankjønn

maskulinum

substantiv inkjekjønn

Opphav

av latin (genus) masculinum ‘mannleg (kjønn)'

Tyding og bruk

  1. Døme
    • ordet ‘stol’ er maskulinum
  2. Døme
    • femininum, maskulinum og nøytrum

inkjekjønn

substantiv inkjekjønn

Opphav

etter latin genus neutrum

Tyding og bruk

grammatisk kategori som ein deler substantiv inn i, og som adjektiv, pronomen og determinativ kan bøyast i;
til skilnad frå hankjønn (2) og hokjønn (2)
Døme
  • ‘hus’ og ‘eple’ er inkjekjønn