Avansert søk

Eitt treff

Nynorskordboka 69 oppslagsord

ytst

adjektiv

Opphav

norrønt ýztr; jamfør ytre (2

Tyding og bruk

  1. som er, ligg lengst ute (mot kant, rand, grense, overflate eller utvendig side og liknande), som ligg lengst borte (frå sentrum og liknande);
    som er nærmast havet
    Døme
    • ytste garden;
    • det var ytst på kanten;
    • ytste øyane;
    • ytste odden;
    • frå den ytste landsenden;
    • det var ytst på tunga mieg hadde nær sagt det;
    • ytste laget, skalet;
    • ytste fingertuppendel av fingertuppen lengst ute
    • i religiøst mål:
      • det ytste mørkeretstad lengst frå Gud der fullstendig mørker rår
    • som adverb: lengst ute (mot kant, rand, grense, overflate eller utvendig side o l)
      • ytst på kanten, stupet;
      • han sat ytst på benken;
      • ytst ute på neset;
      • ytst hadde han ein tjukk genser
  2. etter nytestamentleg gresk eskhatos ‘sist’
    Døme
    • den ytste tidasiste tida, tida før dommedag
    • om person:
  3. sterkast, størst mogleg, overmåte intens, særs djuptgåande;
    òg: prekær, på livet laus
    Døme
    • i den ytste einsemd;
    • i den ytste naud
  4. mest langtdriven;
    mest konsekvent, mest reindyrka
    Døme
    • til dei ytste konsekvensar;
    • i sine ytste former

Faste uttrykk

  • den ytste dagen
  • gjere sitt ytste
    gjere det ein kan;
    yte sitt beste
  • liggje på sitt ytste
    liggje for døden
  • til det ytste
    til grensa av det moglege;
    i aller høgste grad
    • spenninga er driven til det ytste;
    • utnytte noko til det ytste;
    • han er harmfull til det ytste

yte 2

yta

verb

Opphav

norrønt ýta ‘skuve, setje ut’; av ut

Tyding og bruk

  1. Døme
    • yte på seg;
    • han ytte seg fram med to stavar;
    • han ytte meg mest i koll;
    • han vart ytt av krakken
  2. avhende, late frå seg, gje til nokon annan;
    Døme
    • yte frå seg garden;
    • har ein noko å yte, er det mest ingen ting å få for det
    • refleksivt:
      • han måtte yte seg med dyra etter han vart kleinhelsa
    • i uttrykk:
  3. nytte ut
    Døme
    • vi yter stokken betre når vi skjer han slik
  4. Døme
    • yte sitt beste i konkurransen;
    • han hadde ytt godt arbeid i laget;
    • motoren yter 70 hk;
    • han hadde ikkje eitt ord å ytehan hadde ingen ting å seie
  5. gje, gje tilskot til, svare, greie
    Døme
    • yte nokon rettferd, ære;
    • yte lån, tilskot;
    • yte hjelp;
    • yte skatt

Faste uttrykk

  • yte seg med
    kvitte seg med
  • ytt som bytt
    hipp som happ

ytleg

adjektiv

Opphav

i tyding 1 truleg av I yte, i tyding 2 jamfør ytarleg

Tyding og bruk

  1. Døme
    • likskapen er berre ytleg
  2. om vind: noko vestleg;
    som står mot land;
    som adverb òg: langt ute, ytarleg (1)
    Døme
    • han bur ytleg i øyane

yteevne

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

evne til å yte, prestere noko

yt

substantiv hankjønn

Opphav

av yte (2

Tyding og bruk

Døme
  • ho gav han ein yt i ryggen;
  • setje yten pågje ein støyt, støyte el. skuve til

veitsle

substantiv hokjønn

Opphav

norrønt veizla av veita ‘yte, skaffe’

Tyding og bruk

  1. i eldre, særleg norrøn tid: rett til fritt opphald for konge eller embetsmann med følgje

vassyte

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

yte, overflate på vatn eller sjø
Døme
  • vinden krusar vassyta;
  • fisken vaker i vassyta

vasall

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom fransk, frå latin; opphavleg keltisk ‘tenar’

Tyding og bruk

  1. i mellomalderen: person som hadde jord i len av ein konge eller lensherre med plikt til å yte administrativ eller militær teneste
  2. undersått, lydig tilhengjar

utveksle

utveksla

verb

Tyding og bruk

gje kvarandre, yte gjensidig, byte
Døme
  • utveksle fangar;
  • utveksle helsingar, idear, røynsler

tributt

substantiv hankjønn

Opphav

frå latin perfektum partisipp av tribuere ‘dele ut, betale skatt’; samanheng med tribun

Tyding og bruk

  1. Døme
    • yte nokon sin tributt