Artikkelside

Nynorskordboka

yte 2

yta

verb

Bøyningstabell for dette verbet
infinitiv	presens	preteritum	presens perfektum	imperativ
å ytaå yte	yter	ytte	har ytt	yt!

Bøyningstabell for dette verbet (partisippformer)
perfektum partisipp				presens partisipp
hankjønn / hokjønn	inkjekjønn	bunden form	fleirtal	presens partisipp
ytt + substantiv	ytt + substantiv	den/det ytte + substantiv	ytte + substantiv	ytande

Opphav

norrønt ýta ‘skuve, setje ut’; av ut

Tyding og bruk

flytte;
skuve, støyte
Døme
- yte på seg;
- han ytte seg fram med to stavar;
- han ytte meg mest i koll;
- han vart ytt av krakken
avhende, late frå seg, gje til nokon annan;
selje (2
Døme
- yte frå seg garden;
- har ein noko å yte, er det mest ingen ting å få for det
- refleksivt:
  han måtte yte seg med dyra etter han vart kleinhelsa
- i uttrykk:
bruke;
nytte ut
Døme
- vi yter stokken betre når vi skjer han slik
gjere, klare (3, prestere, utføre (2, gje
Døme
- yte sitt beste i konkurransen;
- han hadde ytt godt arbeid i laget;
- motoren yter 70 hk;
- han hadde ikkje eitt ord å yte – han hadde ingen ting å seie
gje, gje tilskot til, svare, greie
Døme
- yte nokon rettferd, ære;
- yte lån, tilskot;
- yte hjelp;
- yte skatt

Faste uttrykk

yte seg med
kvitte seg med
han måtte yte seg med dyra etter han vart kleinhelsa
ytt som bytt
hipp som happ