Avansert søk

Eitt treff

Nynorskordboka 42 oppslagsord

viss 1

adjektiv

Opphav

norrønt víss, eigenleg samanfall med víss ‘vis’; samanheng med vis (2 og vite

Tyding og bruk

  1. Døme
    • vere viss på noko;
    • vite for visst;
    • den vissaste råda mot forkjøling;
    • sant og visst;
    • sikkert og visst;
    • det er visst noksant nok
  2. Døme
    • sitje på sin visse plass;
    • visse grunnar;
    • med visse mellomrom;
    • på visse måtar;
    • gjere det visstsærl: trulove seg;
    • ein viss herr Ås;
    • forsvinn og det i ein viss fart!brennkvikt;
    • vere ei viss hjelp ivere til litt hjelp;
    • til ei viss gradi nokon mon
  3. stø, god til å råke
    Døme
    • vere viss på handavisshendt
    • som adverb:
      • hogge visst

Faste uttrykk

  • ein viss mann
    særl: fanden
  • ein viss stad
    wc

vegg

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt veggr; samanheng med vidje

Tyding og bruk

  1. loddrett flate som skil mellom rom;
    loddrett avgrensing av ein bygning utetter
    Døme
    • døra i veggen mellom stova og kjøkkenet;
    • veggene på huset var raudmåla;
    • skodda var tjukk som ein vegg;
    • slikt snakk må ikkje kome utom veggene;
    • renne hovudet mot veggenmøte uovervinnelege hindringar;
    • framlegget er bort i veggene, bort i staur og veggermeiningslaust;
    • sjå bort i femte veggensjå tomt framfor seg
  2. (loddrett) side(flate)
    Døme
    • bukvegg;
    • fjellvegg;
    • sylindervegg

Faste uttrykk

  • møte veggen
    brått gå tom for krefter
  • måle fanden på veggen
    svartmåle stoda, framtida
  • setja til veggs
    stogga med overtydande argument
  • vegg i vegg
    ved sida av kvarandre (som grannar)

vald 2

substantiv inkjekjønn

Opphav

norrønt vald

Tyding og bruk

  1. Døme
    • ha nokon i sitt vald;
    • dra fanden i vald!dra til helvete!
  2. område, mark som ein rår over;
    eigedom (med jakt- og/eller fiskerettar)

takke 2

takka

verb

Opphav

norrønt þakka

Tyding og bruk

  1. uttrykkje takk
    Døme
    • takke for gåva
  2. vere takksam (trass alt);
    heller vilje ha
    Døme
    • berre ta imot og takke til;
    • takke meg til den gamle ordninga
  3. skulde, gje ansvaret for
    Døme
    • det er mora å takke at ho er slik;
    • det gjekk godt, takka vere bilbeltet;
    • takke fanden for det!skulle berre mangle!
    • eg har berre meg sjølv å takke

Faste uttrykk

  • takke for seg
    seie takk (og gå)
  • takke ja
    ta imot

styggemann

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

i bunden form eintal: djevelen, fanden (1
Døme
  • passe seg for styggemannen

sjølv 2

determinativ

Opphav

norrønt sjalfr

Tyding og bruk

  1. til eit substantiv eller pronomen for å merkje ut at det er nett den eller det som det er tale om: personleg, i eigen person;
    aleine (1), utan påverknad utanfrå
    Døme
    • han, ho sa det sjølv;
    • sjølve stod dei berre og såg på;
    • der kan du sjå sjølv;
    • vere tolmodet sjølvvere det personifiserte tolmodet;
    • spørje seg sjølv;
    • tvile på seg sjølv;
    • gå til seg sjølvgå til sin eigen heim, opphaldsstad og liknande;
    • det seier seg sjølvdet er innlysande, opplagt
    • i eigen person
      • kongen sjølv;
      • han sjølv gjorde det;
      • han sjølvhusbonden, (arbeids)herren;
      • sjølve presten;
      • sjølve fanden
    • på eiga hand, utan hjelp
      • byggje hus sjølv;
      • gjere alt sjølv
    • den rette, eigenlege
      • sjølve garden er bra, men husa er dårlege;
      • sjølve sentrum er ikkje så stort;
      • skjere seg inn på sjølve beinet
  2. adverb: til og med, jamvel
    Døme
    • sjølv ho vart redd;
    • alle, sjølv barna, var med;
    • sjølv for deg blir dette for mykje

Faste uttrykk

  • av seg sjølv
    utan hjelp, utan vanskar
    • falle, gå, kome av seg sjølv
  • for seg sjølv
    aleine
    • bu for seg sjølv
  • gå i seg sjølv
  • kome til seg sjølv
    få att medvitet, bli normal
  • noko for seg sjølv
    ulik alle andre
  • sjølv annan, tredje
    ein, to i tillegg til ein sjølv
  • vere seg sjølv nok
    ikkje bry seg om nokon annan
  • vere seg sjølv
    oppføre seg slik ein til vanleg gjer

han

pronomen

Opphav

norrønt hann, akkusativ hann, dativ honum, genitiv hans

Tyding og bruk

  1. brukt om person eller annan skapning av hankjønn (1) og om ting eller omgrep med namn av hankjønn (2) når desse er (rekna for) eller blir kjende i samanhengen:
    Døme
    • far min sa at han skulle gjere det;
    • der kjem Ola, han spring;
    • eg spurde han kva han eigenleg meinte;
    • fanden har hestehov, og han haltar;
    • ormen freste høgt, men han hogg ikkje;
    • båten rulla, men han kantra ikkje
    • brukt etter ei setning for å ta opp att og utheve subjektet:
      • guten var snill, han
    • med eit etterfølgjande ledd som avgrensar innhaldet av pronomenet:
      • han var småbrukar, faren
    • brukt rett etter eit trykksterkt substantiv for å ta opp att dette:
      • kofferten, han kan du ta
    • brukt føre mannsnamn:
      • han Per;
      • han far
    • i genitiv:
      • den hatten er hans;
      • kona hans Gunnar
    • brukt som peikande pronomen:
      • han med den blå genseren;
      • han er det!
  2. brukt med tyding nær det ubundne pronomenet ein:
    Døme
    • han må nok passe seg i dag det er så glatt
  3. brukt med same tyding som det om luft- og vêrtilhøve:
    Døme
    • han regnar, er kald, blæs
  4. i uttrykk:
    Døme
    • vere tidleg på hanvere tidleg oppe

Faste uttrykk

  • vere på han
    vere full

farken

interjeksjon

Opphav

omlaga av fanden (2

Tyding og bruk

Døme
  • farken heller!

fanken

substantiv hankjønn

Opphav

truleg med lågtysk diminutivssuffiks -ken; av fan (2

Tyding og bruk

Døme
  • det var som fanken!

fandens

adjektiv

Opphav

opphavleg genitiv av fanden (1

Tyding og bruk