Avansert søk

146 treff

Bokmålsordboka 76 oppslagsord

markere

verb

Uttale

markeˊre

Opphav

gjennom fransk, fra germansk; beslektet med merke (1

Betydning og bruk

  1. gjøre lett synlig eller kjennelig;
    vise med tegn;
    Eksempel
    • markere skiløypa med røde bånd;
    • vi må markere jubileet med en fest;
    • hunden markerte at den var på sporet
  2. i ballspill: følge og dekke opp en annen spiller
    Eksempel
    • hun markerte motspilleren under alle innkast
  3. være et synlig tegn for;
    stå for;
    Eksempel
    • de markerte sin protest ved å forlate møtet;
    • skiltet markerer full stopp;
    • møtet mellom de to statssjefene markerer en ny utvikling

Faste uttrykk

  • markere seg
    vise seg, gjøre seg gjeldende, stå fram (offentlig), utmerke seg
    • han skal alltid markere seg på møtene;
    • hun har markert seg som en innbitt motstander av fri abort

terreng

substantiv intetkjønn

Opphav

av fransk terrain; jamfør latin terra ‘jord’

Betydning og bruk

  1. område (1) eller fri mark (særlig utenfor tettbygde strøk);
    Eksempel
    • ulendt terreng;
    • huset lå fint til i terrenget
  2. i overført betydning: saksområde, fagområde
    Eksempel
    • det politiske terrenget

Faste uttrykk

  • ligge lavt i terrenget
    ikke markere seg
    • hun valgte å ligge lavt i terrenget for ikke å vekke anstøt
  • sondere terrenget
    • undersøke et terreng (1) grundig
    • skaffe seg oversikt over en situasjon eller et forhold
  • tape terreng
    miste makt, popularitet eller lignende
    • tape terreng på verdensmarkedet
  • vinne terreng
    ha framgang

stiple

verb

Opphav

gjennom engelsk; fra nederlandsk, av stip ‘punkt’

Betydning og bruk

merke av eller markere med korte streker
Eksempel
  • stiple en linje til å klippe etter
  • brukt som adjektiv:
    • en stiplet linje

tone flagg

Betydning og bruk

vise hvem en er, og hva en står for;
markere seg;
Se: flagg, tone

tone 3

verb

Opphav

nederlandsk toonen ‘vise’

Faste uttrykk

  • tone flagg
    vise hvem en er, og hva en står for;
    markere seg

uthevelse

substantiv hankjønn

utheving

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Betydning og bruk

det å markere tekst (typografisk) slik at den blir tydeligere
Eksempel
  • uthevelser i løpende tekst

innvielsesfest, innviingsfest

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

fest for å markere innvielsen av noe
Eksempel
  • ha innvielsesfest i det nye huset

sitattegn

substantiv intetkjønn

Betydning og bruk

tegn («…» eller “…”) brukt ved sitat eller direkte utsagn i skrift, eller for å markere at en bruker ord eller uttrykk med forbehold;
anførselstegn

utpeke seg

Betydning og bruk

gjøre seg gjeldende;
peke seg ut;
markere seg;
Se: utpeke
Eksempel
  • han utpekte seg tidlig som leder

utpeke

verb

Betydning og bruk

trekke fram, peke ut, plukke ut
Eksempel
  • bli utpekt til leder;
  • ransmannen ble utpekt av bankfunksjonæren

Faste uttrykk

  • utpeke seg
    gjøre seg gjeldende;
    peke seg ut;
    markere seg
    • han utpekte seg tidlig som leder

Nynorskordboka 70 oppslagsord

markere

markera

verb

Uttale

markeˊre

Opphav

gjennom fransk, frå germansk; samanheng med merke (1

Tyding og bruk

  1. gjere klart synleg eller kjenneleg;
    vise med teikn;
    Døme
    • markere skiløypa med raude band;
    • vi må markere utgjevinga med ein fest;
    • hunden markerte at han var på sporet
  2. i ballspel: følgje og dekkje opp ein annan spelar
    Døme
    • vi må markere motspelarane på hjørnesparka
  3. vere synleg teikn for;
    stå for;
    Døme
    • dei markerte motviljen sin ved å gå frå møtet;
    • skiltet markerer full stopp;
    • den tyske innmarsjen i Polen markerer byrjinga på den andre verdskrigen

Faste uttrykk

  • markere seg
    vise seg, gjere seg gjeldande, stå fram (offentleg), utmerkje seg
    • han skal alltid markere seg på møta;
    • ho har markert seg som tilhengjar av fri abort

terreng

substantiv inkjekjønn

Opphav

av fransk terrain; jamfør latin terra ‘jord’

Tyding og bruk

  1. område (1, 1) eller fri mark (særleg utanfor tettbygde strøk);
    Døme
    • i bratt terreng;
    • huset låg fint til i terrenget
  2. i overført tyding: saksområde, fagområde
    Døme
    • det politiske terrenget

Faste uttrykk

  • liggje lågt i terrenget
    ikkje markere seg
    • ho låg lågt i terrenget for ikkje å irritere han
  • sondere terrenget
    • granske eit terreng (1) grundig
    • skaffe seg oversyn over ein situasjon eller eit tilhøve
  • tape terreng
    miste makt, popularitet eller liknande
    • regjeringa taper terreng i høve til opposisjonspartia
  • vinne terreng
    ha framgang

syttandemaitog, 17. mai-tog

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

tog (1) med norske flagg, faner og musikkorps for å markere 17. mai;
Døme
  • barna i syttandemaitoget ropte ‘hurra!’

stiple

stipla

verb

Opphav

gjennom engelsk; frå nederlandsk, av stip ‘punkt’

Tyding og bruk

merkje av eller markere med korte strekar
Døme
  • stiple ei linje til å sy etter
  • brukt som adjektiv:
    • ei stipla linje

tone 5

tona

verb

Opphav

nederlandsk toonen ‘syne’

Faste uttrykk

  • tone flagg
    vise kva ein eigenleg er eller meiner;
    markere seg

utpeike seg

Tyding og bruk

gjere seg gjeldande;
Sjå: utpeike
Døme
  • utpeike seg i høve til resten;
  • laget utpeika seg som ein favoritt

utpeike

utpeika

verb

Tyding og bruk

trekkje fram, peike ut;
utnemne (2, gje verv eller stilling
Døme
  • ho vart utpeika som ny leiar for museet;
  • utpeike vinnaren av konkurransen

Faste uttrykk

  • utpeike seg
    gjere seg gjeldande;
    markere seg
    • utpeike seg i høve til resten;
    • laget utpeika seg som ein favoritt

utheving

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

det å markere tekst (typografisk) slik at han blir tydelegare
Døme
  • uthevingar i teksta

umarkert

adjektiv

Opphav

jamfør markere

Tyding og bruk

  1. som ikkje blir sett på som iaugefallande eller uvanleg;
    Døme
    • skrive med ein umarkert stil;
    • eit umarkert kjønnsuttrykk
  2. i lagidrett: som ingen markerer
    Døme
    • spissen er umarkert inne i feltet

tipp-

prefiks

Tyding og bruk

førsteledd som blir gjenteke ein eller fleire gonger saman med oldemor, oldefar, oldeforelder eller oldebarn for å markere slektskapsband mellom personar som er fire eller fleire slektsledd frå kvarandre