føre 1
substantiv inkjekjønn
Opphav
norrønt fǿri; samanheng med fare (2 og føre (4Tyding og bruk
- tilstand på vegdekke eller jordoverflata, særleg når det gjeld snø og med tanke på ferdsel
Døme
- køyre på dårleg føre;
- no er det godt føre i skiløypa
- som etterledd i ord som
- skiføre
- sledeføre
- snøføre
- vinterføre
- (høve til) skyss
Døme
- få føre over fjorden
Døme
- fare i eit (fælt) føre