Avansert søk

94 treff

Bokmålsordboka 46 oppslagsord

klokkekolv

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

fritthengende metallstang i klokke (1, 1);

klokken er slagen

Betydning og bruk

det er over, forbi med noe;
Se: klokke

lilleviser

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

korteste viser på klokke som angir time;
til forskjell fra langviser
Eksempel
  • når klokka er ni, står lilleviseren på ni og langviseren på tolv

medurs

adverb

Betydning og bruk

i samme retning som den viserne på en klokke går;
motsatt moturs
Eksempel
  • drei skruen to omdreininger medurs

klinge 2

verb

Opphav

norrønt klingja ‘ringe med klokke’; fra lavtysk

Betydning og bruk

  1. gi klang, lyde melodisk
    Eksempel
    • klokka klang;
    • instrumentene klinger fint sammen
  2. om røst, lyd: tone eller lyde rent eller klart
    • brukt som adjektiv
      • med flygende faner og klingende spill;
      • en glad og klingende latter
  3. ha en viss språktone
    Eksempel
    • snakke klingende nordlandsk;
    • klingende svensk
  4. Eksempel
    • dialekten klang ekte
  5. lyde slående
    Eksempel
    • et navn som klinger godt

Faste uttrykk

klemte

verb

Opphav

gjennom svensk klämta, fra gammelsvensk klemp ‘klokkekolv’; beslektet med klepp og klamp

Betydning og bruk

slå korte slag med kolven mot en klokke;
Eksempel
  • trikken klemtet

kampanile

substantiv hankjønn

Uttale

kampaniˋle

Opphav

fra italiensk, av campana ‘klokke’

Betydning og bruk

frittstående klokketårn

kirkeklokke

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Betydning og bruk

klokke (1, 1) i eller ved kirke
Eksempel
  • kirkeklokkene ringte jula inn

kime 2

verb

Opphav

fra engelsk , av cymbal

Betydning og bruk

  1. ringe med (kirke)klokke med raske slag, slik at lyden går i ett
    Eksempel
    • kirkeklokkene kimte jula inn
  2. ringe sterkt og vedvarende
    Eksempel
    • dørklokka kimte

gassklokke

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Betydning og bruk

Nynorskordboka 48 oppslagsord

klokkeklemt

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

klingande lyd frå klokke (1, 1)

medurs

adverb

Tyding og bruk

i same retning som visarane på ei klokke går;
motsett moturs
Døme
  • drei skruen to omdreiingar medurs

klinge 2

klinga

verb

Opphav

norrønt klingja ‘ringje med klokke’; frå lågtysk

Tyding og bruk

  1. gje klang;
    lyde melodisk
    Døme
    • klokka klang;
    • instrumenta kling i lag
  2. om røyst, lyd: tone eller lyde reint eller klart
    • brukt som adjektiv
      • ein klingande latter
  3. ha ein viss språktone
    Døme
    • klingande hallingmål
  4. høyrast ut som;
    gje inntrykk av
    Døme
    • det kling russisk
  5. lyde særmerkt eller slåande
    Døme
    • eit namn som kling godt

Faste uttrykk

klemte

klemta

verb

Opphav

gjennom svensk klämta, frå gammalsvensk klemp ‘klokkekolv’; samanheng med klepp og klamp

Tyding og bruk

slå korte slag med kolven mot ei klokke;
Døme
  • klemte med kyrkjeklokkene;
  • trikken klemtar

fake, feik

adjektiv

Tyding og bruk

forfalska, uekte
Døme
  • ei fake klokke

kampanile

substantiv hankjønn

Uttale

kampaniˋle

Opphav

frå italiensk, av campana ‘klokke’

Tyding og bruk

frittståande klokketårn

kyrkjeklokke

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

klokke (1, 1) i eller ved kyrkje
Døme
  • ringje med kyrkjeklokka

kime 2

kima

verb

Opphav

frå engelsk , av cymbal

Tyding og bruk

  1. ringje med (kyrkje)klokke med snøgge slag, slik at lyden går i eitt
  2. ringje jamt (og kraftig)
    Døme
    • telefonen kimar

gullklokke

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

  1. klokke, ur i gull
  2. gullklokke (1) gjeven som påskjøning m.a. til fotballspelar med 25 landskampar eller arbeidstakar som har vore tilsett i 25 år

gassklokke

substantiv hokjønn

Tyding og bruk