Artikkelside

Bokmålsordboka

klokke 1

substantiv hankjønn eller hunkjønn
Bøyingstabell for dette substantivet
kjønnentallflertall
ubestemt formbestemt formubestemt formbestemt form
hankjønnen klokkeklokkenklokkerklokkene
hunkjønnei/en klokkeklokka

Opphav

norrønt klokka, fra lavtysk eller middelalderlatin; trolig opprinnelig keltisk lydord

Betydning og bruk

  1. dyp metallskål som henger med bunnen i været (med fritthengende kolv inni), og som brukes til å ringe med;
    stor bjelle
    Eksempel
    • støpe klokker;
    • det kimer i klokker;
    • ringe med klokkene
  2. instrument som måler og viser tid;
    Eksempel
    • kunne klokka;
    • kikke på klokka;
    • klokka tikker og går;
    • det hang en klokke på veggen
  3. Eksempel
    • hvor mye er klokka?
    • vi møtes klokka åtte;
    • klokka er ti;
    • klokka nærmer seg fire;
    • stille klokka;
    • passe klokka;
    • skru klokka tilbake
  4. apparat som gir lydsignal
    Eksempel
    • klokka ringer når det er mat
  5. kuppelformet beholder
  6. klokkeformet blomst

Faste uttrykk

  • biologisk klokke
    det at mange biologiske prosesser foregår rytmisk og uavhengig av ytre forhold
  • gå som en klokke
    fungere jevnt og sikkert
  • klokka tikker
    det haster
    • klokka tikker for etterforskningen
  • klokken er slagen
    det er over eller forbi med noe