Bokmålsordboka
ur 2
substantiv intetkjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| et ur | uret | ur | uraurene |
Opphav
fra lavtysk, samme opprinnelse som gresk og latin hora ‘tid, time’; beslektet med årBetydning og bruk
apparat eller mekanisme som viser tid på døgnet
- som etterledd i ord som
- armbåndsur
- solur
- stemplingsur
- veggur
- vekkerur
Faste uttrykk
- frøken Ur