Avansert søk

196 treff

Bokmålsordboka 92 oppslagsord

brennbar

adjektiv

Opphav

fra tysk

Betydning og bruk

  1. som kan brenne (1, 1);
    som lett antennes
    Eksempel
    • brennbar væske;
    • en brennbar gass;
    • fjernvarmeanlegg basert på brennbart avfall
  2. i overført betydning: som lett kan utløse en konflikt
    Eksempel
    • et brennbart spørsmål;
    • brennbare politiske temaer

brennglass, brenneglass

substantiv intetkjønn

Opphav

av brenne (2

Betydning og bruk

linse (3) som samler lysstråler i et brennpunkt (1);
Eksempel
  • sette fyr på en avis med et brennglass

brennefang

substantiv intetkjønn

Betydning og bruk

ved eller annet emne til å brenne (2, 1) og fyre med;
jamfør fang (4)

brennende

adjektiv

Opphav

av brenne (1

Betydning og bruk

  1. som brenner
    Eksempel
    • et brennende hus;
    • et brennende stearinlys;
    • beskytte seg mot den brennende sola
    • brukt som adverb:
      • brennende varmt vann;
      • med brennende het panne
  2. preget av sterke følelser;
    glødende;
    intens
    Eksempel
    • brennende hat;
    • brennende engasjement;
    • brennende interesse;
    • ha et brennende ønske om å hjelpe;
    • hun har et brennende hjerte for bydelen sin
    • brukt som adverb:
      • være brennende engasjert;
      • hun var brennende opptatt av miljøvern
  3. svært viktig;
    maktpåliggende, presserende
    Eksempel
    • et brennende spørsmål;
    • diskutere brennende saker
    • brukt som adverb:
      • et brennende aktuelt tema
  4. brukt forsterkende: svært stor, sterk
    Eksempel
    • i en brennende fart
    • brukt som adverb: svært, veldig;
      jamfør brenn- (2)
      • brennende fort

brennkopper

substantiv hankjønn

Opphav

av brenne (1

Betydning og bruk

smittsom hudsykdom med betennelse under skorpene av sprukne blemmer;

roste 3, røste 2

verb

Opphav

av lavtysk roste ‘ovnsrist’

Betydning og bruk

  1. varme opp malm (1, 1) for å fjerne svovel og andre urenheter
  2. varmebehandle kaffebønner;
    Eksempel
    • han røster kaffen sin selv
    • brukt som adjektiv:
      • duften av røstet kaffe spredte seg i lokalet

iver

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom dansk; fra lavtysk iwer

Betydning og bruk

utålmodig lyst, sterk interesse for noe
Eksempel
  • brenne av iver etter å gå i gang;
  • i iveren glemte han å være forsiktig

motild

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

  1. ild som blir tent for å brenne av et område og på den måten stanse en skogbrann
    Eksempel
    • begrense brannen med motild
  2. det å skyte tilbake mot ild (3)
    Eksempel
    • soldatene åpnet kraftig motild
  3. i overført betydning: mottiltak, motargumenter eller lignende
    Eksempel
    • svare med retorisk motild;
    • tenne en motild mot rasistiske holdninger

motbrann

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

brann som blir tent for å brenne av et område og på den måten stanse en skogbrann;

kalsinere

verb

Opphav

av middelalderlatin calcinare ‘ brenne kalk’

Betydning og bruk

varme for å drive vann eller gass ut av et stoff;

Nynorskordboka 104 oppslagsord

brennar

substantiv hankjønn

Opphav

av brenne (2

Tyding og bruk

  1. person (til dømes i industrien) som tilverkar noko ved brenning
  2. apparat som varmar opp rom ved å nytte olje, kol, gass eller liknande som brennstoff
    Døme
    • treflis blir mata inn i brennaren
  3. apparat til å brenne (2, 3) med
  4. del av lampe, reiskap eller liknande der logen kjem fram
    Døme
    • flammene frå primusen strøymer ut frå brennaren

brensel

substantiv inkjekjønn

Opphav

av brenne (1

Tyding og bruk

fast, flytande eller gassforma vyrke som frigjer energi når det brenn;
Døme
  • hogge ved til brensel;
  • bruke kol som brensel

Faste uttrykk

  • fossilt brensel
    brennbart, organisk materiale (som kol, olje og naturgass) som finst i jorda

brennoffer

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

  1. det å ofre (1) noko med å brenne det
  2. noko, særleg dyr, som blir brent som offer (1)

brennkoppar

substantiv hankjønn

Opphav

av brenne (1

Tyding og bruk

smittsam hudsjukdom med betennelse under skurvene av sprokne blemmer;
jamfør koppar (1)

brenning 1

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

det å brenne eller bli brend
Døme
  • brenning av lynghei;
  • brenning av leire;
  • brenning av brennevin

brennglas

substantiv inkjekjønn

Opphav

av brenne (2

Tyding og bruk

linse (3) som samlar lysstrålar i eit brennpunkt (1);
Døme
  • setje fyr på ei avis med eit brennglas

brennbar

adjektiv

Opphav

frå tysk

Tyding og bruk

  1. som kan brenne (1, 1);
    som lett brenn
    Døme
    • brennbar væske;
    • brennbare stoff;
    • deponering av brennbart avfall
  2. i overført tyding: som lett kan utløyse ein konflikt
    Døme
    • eit brennbart spørsmål;
    • brennbare politiske tema

brenn-

i samansetning

Opphav

samanheng med brenne (1

Tyding og bruk

  1. førsteledd i ord for sterk hete eller kulde;
    til dømes i brennheit, brennhete og brennkulde
  2. brukt forsterkande: svært, særs, i høg grad;

oske

substantiv hokjønn

Opphav

norrønt aska

Tyding og bruk

  1. pulverliknande rest som blir att etter at eit organisk materiale er brent opp
    Døme
    • ta oska ut av omnen;
    • koke lut av oske
  2. fint steinpulver som blir slengt ut under vulkanutbrot
    Døme
    • vulkansk oske

Faste uttrykk

  • frå oska til elden
    frå ein vanskeleg situasjon til ein enda verre
  • kle seg i sekk og oske
    vise ytre teikn på sorg eller anger
  • leggje i oske
    brenne ned
  • reise seg frå oska
    bli bygd opp på nytt;
    reise seg opp att
    • laget har reist seg frå oska og vunne mange kampar denne sesongen

opp

adverb

Opphav

norrønt upp

Tyding og bruk

  1. frå lågare til høgare stad, grad, steg eller liknande;
    motsett ned (1)
    Døme
    • klatre opp på taket;
    • dra opp i åsen;
    • kom hit opp;
    • lyfte noko opp;
    • vatnet steig opp til merket;
    • brette opp skjorteermane;
    • gå opp til eksamen;
    • saka skal opp i retten
    • brukt som preposisjon
      • gå opp bakken
  2. til sitjande eller ståande stilling
    Døme
    • reise seg opp;
    • stå opp om morgonen
  3. frå eit punkt under ei overflate og gjennom henne;
    fram i lyset, til syne
    Døme
    • grave opp ein skatt;
    • dukke opp;
    • leite opp bortkomne ting;
    • ugjerninga kom til slutt opp;
    • finne opp noko
  4. frå kysten, innover i landet;
    nordover
    Døme
    • reise opp til Finnmark
    • brukt som preposisjon
      • segle opp elva;
      • dei er på veg opp dalen
  5. brukt i uttrykk for at noko aukar eller stig
    Døme
    • svelle opp;
    • eg har gått opp to kilo;
    • prisane gjekk opp;
    • varme opp maten;
    • lade opp bilen;
    • lære opp elevane;
    • dobbelt opp
  6. brukt i uttrykk for at noko har retning fram mot noko eller er tett ved det
    Døme
    • gå opp mot scena;
    • leggje båten opp mot vinden;
    • stå opp med veggen
  7. om tid: fram
    Døme
    • heilt opp til våre dagar
  8. brukt i uttrykk for at noko går frå lukka til open tilstand eller at noko blir oppløyst eller splitta
    Døme
    • late opp døra;
    • låse opp;
    • få opp auga;
    • få opp ein knute;
    • løyse opp sukkeret;
    • rive opp arket;
    • skjere opp steika
  9. brukt i uttrykk for at noko blir samla i ein hop eller kjem i ei viss rekkjefølgje eller ein viss skipnad
    Døme
    • dunge opp;
    • setje opp ein rekneskap;
    • dei stilte seg opp;
    • telje opp varene;
    • rope opp
  10. brukt i uttrykk for at ein prosess blir ført heilt til endes
    Døme
    • ete opp maten;
    • brenne opp noko;
    • vaske opp;
    • rydde opp;
    • pusse opp

Faste uttrykk

  • opp og ned
    • att og fram (på)
      • gå opp og ned på stovegolvet;
      • gå opp og ned hovudgata
    • frå ein tilstand til ein annan
      • det går opp og ned på børsen
  • rett opp og ned
    • i rak, oppreist stilling
    • stiv, rådvill
      • ho sat rett opp og ned og stirte framfor seg
  • setje seg opp mot
    gjere motstand mot
    • dei set seg opp mot tradisjonen
  • sjå opp til
    setje høgt;
    beundre, dyrke (2, 4)
  • vere opp til nokon
    brukt for å uttrykkje at nokon har rett (og makt) til, eller ansvar for, å avgjere noko
    • hadde det vore opp til meg, ville vi utsett reisa;
    • no var det berre opp til henne