Avansert søk

Eitt treff

Nynorskordboka 97 oppslagsord

svare 2

svara

verb
kløyvd infinitiv: -a

Opphav

norrønt svara; av svar

Tyding og bruk

  1. ytre (4, 1) seg munnleg eller skriftleg på tiltale eller spørsmål;
    Døme
    • svare når ein blir spurd;
    • svare i avisa
    • gje svar med ei mine, rørsle
      • svare med eit smil, eit skuldertrekk;
      • elevane svarte greitt på alt;
      • svare på ein førespurnad;
      • kva skal ein svare til slikt?
    • ta til motmæle
      • du skal ikkje svare vaksne folk;
      • svarer du òg?
    • reagere
      • motoren svarer lett når ein gjev ekstra gass
    • gje atterljom
      • bergveggen svarte når ein ropte
  2. gå til mottrekk
    Døme
    • lønene vart sette ned, og arbeidarane svarte med streik
    • i idrett:
      • (ikkje) greie å svare på spurten
  3. stå til rekneskap
    Døme
    • dette må du svare for sjølv
    • gå god for, garantere
      • ingen tingar svarer for meir enn han har teikna seg for
  4. Døme
    • svare skatt
  5. falle saman (med);
    høve (med)
    Døme
    • dei to omgrepa svarer heilt til kvarandre;
    • resultatet svarte ikkje til innsatsen

Faste uttrykk

  • svare seg
    løne seg

svare 1

adjektiv

Opphav

frå lågtysk; samanheng med svær

Tyding og bruk

  1. ovende stor;
    • svare til kar;
    • halde eit svare leven;
    • eit svare strev
  2. som adverb:
    • det vart svare til velstand

returporto

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

vedlagd porto som gjer at adressaten kan svare utan at det kostar noko
Døme
  • returporto ligg ved brevet

ripostere

ripostera

verb

Tyding og bruk

  1. i fekting: utføre eit støyt som avverjer støyt frå motstandaren
  2. svare slagferdig

retorisk spørsmål

Tyding og bruk

spørsmål som ein ikkje ventar svar på, eller som ein stiller for seg sjølv for å kunne svare på det;

retorisk

adjektiv

Tyding og bruk

som gjeld talekunst;
veltalande
Døme
  • vere eit retorisk talent

Faste uttrykk

  • retorisk spørsmål
    spørsmål som ein ikkje ventar svar på, eller som ein stiller for seg sjølv for å kunne svare på det

respondere

respondera

verb

Tyding og bruk

gje respons;
svare

respondent

substantiv hankjønn

Opphav

frå latin, av respondere ‘svare’

Tyding og bruk

person som svarer på spørsmål i meiningsmålingar eller liknande

bere 3

bera

verb
kløyvd infinitiv: -a

Opphav

norrønt bera

Tyding og bruk

  1. halde (noko) oppe (og føre det med seg)
    Døme
    • bere noko i handa;
    • dei ber mjølsekker;
    • ho sleit og bar tungt;
    • bere eit barn til dåpen;
    • bere fram gåver;
    • kome berande på store famner med kvist
  2. føre, halde (særleg ein kroppsdel på ein viss måte)
    Døme
    • bere hovudet høgt
  3. ha (klesplagg, våpen, merke og liknande) på seg;
    gå med, ha (merke, namn og liknande);
    vere prega av
    Døme
    • bere sløyfe;
    • han ber kniv;
    • bere merke av noko;
    • dei bar merke etter torturen
  4. ha i hugen;
    hyse
    Døme
    • bere vørdnad for nokon;
    • du må ikkje bere hat til meg;
    • dei bar på store planar
  5. halde (seg) oppe (på plass, i stilling);
    tole trykket eller tyngda av noko;
    gå vel
    Døme
    • isen bar ikkje;
    • dette kan aldri bere
  6. halde oppe, i verksemd
    Døme
    • bøndene bar kulturen i bygdene;
    • bere oppe ein tradisjon
  7. ha liggjande på seg, lide under
    Døme
    • bere skulda for noko
  8. tole, halde ut, greie
    Døme
    • det skal god rygg til å bere gode dagar;
    • bere på ei sorg
  9. Døme
    • kua skal bere i haust
  10. stemne, gå, føre i ei viss lei
    Døme
    • vegen ber oppetter;
    • eldhugen bar saka fram

Faste uttrykk

  • bere barn under beltet
    vere gravid
  • bere bod om
    varsle (2)
    • bere bod om lysare tider
  • bere frukt
    òg i overført tyding: gi resultat
  • bere i seg
    innehalde
  • bere laus
    byrje
    • no ber det laus/laust med uvêr
  • bere over med
    ha tolmod med (nokon)
  • bere på bygda
    fortelje vidare (særleg til uvedkomande)
  • bere seg åt
    fare åt, te seg
    • bere seg merkeleg åt
  • bere seg
    • jamre, klage seg (for noko)
      • ho skreik og bar seg
    • svare, løne seg
      • forretninga ber seg godt
  • bere til
    hende, gå til
  • det får bere eller breste
    det får gå som det går
  • så vidt båten bar
    òg i overført tyding: så vidt noko gjekk

munn

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt munnr, muðr

Tyding og bruk

  1. leppene og opninga mellom dei;
    Døme
    • ha liten munn;
    • sove med open munn;
    • sleikje seg om munnen;
    • snakke med mat i munnen
  2. munn (1) som talereiskap
    Døme
    • hald munn!
    • lese på munnen;
    • vere grov i munnen;
    • passe munnen sin;
    • alle snakka i munnen på kvarandre;
    • det ordet vil eg ikkje ta i munnen;
    • munnen står ikkje på henne
  3. person som ein livnærer
    Døme
    • ha mange munnar å mette

Faste uttrykk

  • bruke munn
    skjenne
    • dei er sinte og bruker munn
  • gå frå munn til munn
    bli fortald frå den eine til den andre
  • lage munnen etter matsekken
    ikkje forbruke meir enn ein har råd til;
    setje tæring etter næring
  • leggje orda i munnen på nokon
    påverke nokon til å svare slik ein ønskjer
  • lese på munnen
    skjøne tale ut frå rørslene på munnen hos den talande
  • leve frå hand til munn
    leve på ein måte så ein berre så vidt har nok til å klare seg
  • miste munn og mæle
    bli stum;
    ikkje få fram eit ord
  • slå seg sjølv på munnen
    motseie seg sjølv
  • snakke etter munnen
    jatte med
  • stoppe munnen på
    få til å teie
  • stor i munnen
    skrytande, brautande
    • ho har vore for stor i munnen på folkemøtet
  • ta bladet frå munnen
    snakke rett ut;
    seie klart frå
  • ta munnen for full
    love meir enn ein kan halde;
    ta for sterkt i
  • ta ordet ut av munnen på
    kome nokon i forkjøpet med å seie noko