Avansert søk

22 treff

Nynorskordboka 22 oppslagsord

vege 2

vega

verb
kløyvd infinitiv: vega

Opphav

norrønt vega

Tyding og bruk

  1. finne eller fastsetje vekta eller tyngda av noko
    Døme
    • helsesjukepleiaren veg og måler høgda på alle skulebarna;
    • vege slaktet;
    • vege seg;
    • ho vog opp 5 kg poteter
  2. ha ei viss vekt;
    Døme
    • pakka veg 2 kg;
    • vege over 70 kg
  3. i overført tyding: gje noko eit visst verd (3, 2) eller ei viss tyngd (5)
    Døme
    • hennar meining veg tungt;
    • alle føremonene vog opp denne ulempa
  4. i overført tyding: vurdere ulike moglegheiter;
    tenkje nøye gjennom noko
    Døme
    • vege fleire omsyn mot kvarandre;
    • han vog for og imot tilbodet
  5. korrigere for systematiske feil og skeivskapar;
    jamfør vekte (2)
  6. liggje ustøtt
    Døme
    • stokken ligg og veg

Faste uttrykk

  • bli vegen og funnen for lett
    bli vurdert og avvist
  • vege opp for
    motverke ein mangel eller veikskap med å styrkje andre funksjonar eller eigenskapar;
    kompensere (3) for
    • lang erfaring kan vege opp for manglande formell kompetanse
  • vege orda sine
    tenkje seg godt om før ein seier noko;
    jamfør vege orda sine på gullvekt

vekt

substantiv hokjønn

Opphav

norrønt vekt; frå lågtysk

Tyding og bruk

  1. kraft som ein lekam verkar på eit underlag med;
    Døme
    • gå opp i vekt;
    • selje fisk etter vekt;
    • bere vekta av noko;
    • leggje vekta si på senga;
    • fordele vekta på båe sider av båten;
    • flytte vekta over på det andre beinet
  2. i overført tyding: kjenslemessig byrd;
    Døme
    • slite under vekta av ansvaret;
    • kjenne vekta av eit langt liv
  3. Døme
    • bruke titalssystemet i mål og vekt
  4. så mykje av ei vare som ein veg i éin gong
    Døme
    • ei vekt smør
  5. reiskap eller instrument til å vege (2, 1) med
    Døme
    • leggje noko på vekta;
    • bruke ei vekt for å få rett mengd mjøl
  6. gjenstand med ei viss vekt, brukt til å trene kroppsstyrke med
    Døme
    • trene med vekter;
    • lyfte vekter
  7. i astrologi: person som er fødd i stjerneteiknet Vekta (mellom 24. september og 23. oktober)
    Døme
    • han er vekt
  8. i idrett: vektklasse i visse idrettar, særleg kampidrettar

Faste uttrykk

  • i laus vekt
    om vare: som ikkje er pakka og vegen på førehand
    • selje grønsaker i laus vekt;
    • prisen på matpoteter i laus vekt
  • leggje vekt på
    la (noko) telje sterkt;
    gje stor viktigheit
    • ho legg vekt på erfaring;
    • ved tilsetting blir det lagt vekt på personlege eigenskapar;
    • partiet legg vekt på økonomisk likskap

lufttrykk

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

  1. trykk (3, 1) per flateeining som vekta av atmosfæren lagar på ein stad;
    Døme
    • høgt lufttrykk;
    • lågt lufttrykk;
    • lufttrykk på over 1013 millibar blir kalla høgtrykk
  2. trykk (3, 1) i luft som er pressa saman
    Døme
    • lufttrykket frå eksplosjonen sprengde alle glasrutene i rommet

vekte

vekta

verb

Tyding og bruk

  1. gje større eller mindre tyding enn noko anna;
    leggje vekt på;
    Døme
    • spørsmåla var ulikt vekta;
    • kommunen må vekte barnehagar mot sjukeheim
  2. Døme
    • røystene frå juryen er lågare vekta enn dei frå publikum

vektrøyr

substantiv inkjekjønn eller hokjønn

Tyding og bruk

i oljeboring: nedste del av borestrengen, som utgjer vekta på borkrona og held borestrengen i strekk

vektfordeling

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

måte som vekta er fordelt utover eit område på
Døme
  • bilen har god vektfordeling mellom fram- og bakhjul;
  • vektfordelinga var skeiv så båten kantra

vektanalyse

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

i kjemi: analyse for å finne ut vekta til ein eller fleire komponentar i ein stoffmasse

synkope

substantiv hankjønn

Opphav

frå gresk ‘samanslåing’, av syn- og kope ‘slag’; jamfør syn-

Tyding og bruk

  1. i musikk: samandraging av eit tungt og eit lett taktslag slik at vekta kjem til å liggje på det lette taktslaget
  2. i språkvitskap: det at ein lyd eller ei staving fell bort inne i eit ord, til dømes i uttala ‘universtet’ for ‘universitet’;
    jamfør apokope

segne 2

segna

verb

Opphav

norrønt signa, av siga ‘sige’

Tyding og bruk

sige saman;
falle
Døme
  • segne om av heteslag;
  • golvet segna under vekta av bøkene

slumpe

slumpa

verb

Opphav

frå lågtysk

Tyding og bruk

gjere noko på slump
Døme
  • slumpe i veg;
  • slumpe på vekta

Faste uttrykk

  • slumpe til
    hende tilfeldig
    • ein tidlegare kjærast ho slumpa til å møte att