Avansert søk

60 treff

Bokmålsordboka 29 oppslagsord

fullmakt

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Opphav

fra lavtysk; etter latin

Betydning og bruk

  1. tillatelse til å handle i en annens sted
  2. dokument med fullmakt (2)
    Eksempel
    • vise, utstede fullmakt;
    • har du fullmakt?

per prokura

Betydning og bruk

etter fullmakt;
forkorting p.p.;

parlamentær

substantiv hankjønn

Opphav

fra fransk

Betydning og bruk

utsending som i krig har fått fullmakt til å forhandle

ombud

substantiv intetkjønn

Opphav

norrønt umboð ‘fullmakt’; jamfør bud

Betydning og bruk

  1. verv som en blir valgt eller oppnevnt til
  2. person som innehar et ombud (1)

myndighet

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Betydning og bruk

  1. Eksempel
    • opptre med myndighet;
    • ha myndighet til å gjøre noe;
    • hvem har den avgjørende myndighet?
    • bevilgende og lovgivende myndighet;
    • det har du ingen myndighet til
  2. i flertall: styresmakt;
    offentlig instans;
    Eksempel
    • her må myndighetene ta ansvar!
    • de kommunale myndigheter

løyve 1

substantiv intetkjønn

Opphav

norrønt leyfi; beslektet med lov (1

Betydning og bruk

  1. Eksempel
    • be om løyve til å gjøre noe
  2. løyve (1, 1) fra offentlig myndighet, særlig til å drive en viss virksomhet;
    Eksempel
    • søke om løyve til å drive apotek

kommissarisk

adjektiv

Opphav

fra tysk; jamfør kommissær

Betydning og bruk

som har fullmakt;
som er oppnevnt
Eksempel
  • en kommissarisk statsråd under krigen

kommisjonær

substantiv hankjønn

Opphav

fra fransk; jamfør kommisjon

Betydning og bruk

person som har fullmakt til å utføre noe på vegne av en annen;
jamfør kommittent
Eksempel
  • kommisjonær for Norsk Tipping

kommisjon

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom fransk, fra latin; jamfør komité

Betydning og bruk

  1. utvalg med et bestemt oppdrag
  2. fullmakt til å utføre noe for en annen;
    Eksempel
    • ha i kommisjon
  3. godtgjøring for kommisjonær

kommittere

verb

Betydning og bruk

overdra verv;
gi fullmakt til å utføre noe

Faste uttrykk

  • kommittere seg til
    gi bindende utsagn om

Nynorskordboka 31 oppslagsord

fullmakt

substantiv hokjønn

Opphav

frå lågtysk etter; latin plenipotentia

Tyding og bruk

(dokument som gjev) makt, mynde, løyve frå ein person til ein annan til å handle i staden hans
Døme
  • gje nokon fullmakt til å heve pengane;
  • få, ha fullmakt til å handle på vegner av styret;
  • etter fullmaktformel når ein person skriv under eit brev på vegner av ein annan (ein overordna), fork. e.f.;
  • ha med seg, vise fullmakt

myndigheit

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

  1. Døme
    • ha myndigheit til å gjere noko
  2. i fleirtal: styresmakt (2);
    offentleg instans
    Døme
    • dei bad myndigheitene om å ordne opp;
    • dei kommunale myndigheitene

parlamentær

substantiv hankjønn

Opphav

frå fransk

Tyding og bruk

utsending som i krig har fått fullmakt til å forhandle

blankofullmakt

substantiv hokjønn

Opphav

av blanko-

Tyding og bruk

underskriven fullmakt med opne stader i teksten til å fylle ut for den som får fullmakt;
uavgrensa fullmakt

ombod

substantiv inkjekjønn

Opphav

norrønt umboð ‘fullmakt’; jamfør bod

Tyding og bruk

  1. verv som ein blir vald eller oppnemnd til

mynde 2

substantiv inkjekjønn

mynd

substantiv hokjønn

Opphav

norrønt mynd ‘skap, form, måte, (føre)bilete’; i tydinga ‘myndig åtferd’ truleg innverknad frå myndig

Tyding og bruk

  1. Døme
    • ha mynde med seg
  2. myndig åtferd eller haldning;
    Døme
    • ha makt og mynde;
    • ha mynde som embetsperson

løyvingsmakt

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

  1. fullmakt til å løyve pengar
    Døme
    • kommunestyret har løyvingsmakt
  2. styringsorgan som løyver pengar
    Døme
    • skape ein føreseieleg situasjon for løyvingsmaktene

løyve 1

substantiv inkjekjønn

Opphav

norrønt leyfi; samanheng med lov (1

Tyding og bruk

  1. Døme
    • be om løyve til å gjere noko
  2. løyve (1, 1) frå offentleg styresmakt, særleg til å drive ei viss verksemd;
    Døme
    • søkje om løyve til å drive apotek

kommittent

substantiv hankjønn

Opphav

frå latin; jamfør komité

Tyding og bruk

person som gjev ein annan eit oppdrag eller ei fullmakt;
person som overlèt til ein annan å drive handel for seg;
jamfør kommisjonær

kommittere

kommittera

verb

Tyding og bruk

overføre verv;
gje fullmakt til å utføre noko

Faste uttrykk

  • kommittere seg til
    gje bindande utsegn om