Avansert søk

300 treff

Bokmålsordboka 143 oppslagsord

stå på kne

Betydning og bruk

ha ett eller begge knærne mot et underlag;
Se: kne

knele

verb

Opphav

fra lavtysk; beslektet med kne

Betydning og bruk

  1. bøye ett eller begge knærne
    Eksempel
    • knele ved alteret
  2. gi etter for slitasje eller belastning
    Eksempel
    • batteriet kneler

kne

substantiv intetkjønn

Opphav

norrønt kné

Betydning og bruk

  1. ledd mellom lår og legg
    Eksempel
    • få skrubbsår på et kne;
    • ha smerter i kneet;
    • krabbe på hender og knær;
    • være mo i knærne;
    • ligge på kne i gresset
  2. framside av kne (1) og den nedre delen av låret;
    jamfør fang (2)
    Eksempel
    • sitte på kneet til moren
  3. del av bukse som dekker kne (1);
    utposing på buksebein
    Eksempel
    • bukse med hull på kneet;
    • det ble fort knær i de nye buksene mine
  4. i botanikk: ledd på stengel
  5. vinkelbøyd del av noe;
    Eksempel
    • kne på vannrør
  6. krapp sving på fjord, elv, dal og lignende;
    smal bergrygg

Faste uttrykk

  • be på sine knær
    be inntrengende om noe
  • bøye kne for
    • knele for
    • vise underdanighet eller ærbødighet for
  • falle på kne
    knele
    • falle på kne foran alteret
  • i kne
    med minst ett av knærne mot underlaget
    • sige i kne;
    • hun sank i kne
  • ikke nå/rekke til knærne
    ikke kunne måle seg med
    • hun når ikke venninna til knærne når det gjelder stil
  • komme/være på knærne
    bli eller være svært dårlig stilt økonomisk eller psykisk
  • skjelve i knærne
    være redd
  • stå på kne
    ha ett eller begge knærne mot et underlag
  • til knes
    • opp til kneet
      • stå til knes i snø;
      • rekke til knes
    • helt, fullstendig
      • stå til knes i problemer
  • tvinge noen i kne
    presse noen til å gi seg
    • regjeringen er tvunget i kne
  • vann i kneet
    tilstand med unormalt mye leddvann i kneleddet
  • være på knærne etter noen
    være forelsket i noen

bære kappa på begge skuldrene

Betydning og bruk

prøve å være venn med begge parter i en strid;
tjene to herrer;
Se: kappe

tosidig

adjektiv

Betydning og bruk

  1. som gjelder to parter, bilateral
    Eksempel
    • en tosidig avtale, kontrakt
  2. Eksempel
    • tosidig teipteip med lim på begge sider

frotté, frotte

substantiv hankjønn

Uttale

fråteˊ; froteˊ

Opphav

fra fransk; av frottere

Betydning og bruk

bomullstøy som er vevd med små løkker på én eller begge sider
Eksempel
  • hvit badekåpe i frotté

dublé, duble

substantiv hankjønn

Uttale

dubleˊ

Opphav

fra fransk; av dublere

Betydning og bruk

  1. metall som er overtrukket med et tynt lag finere metall, ofte gull
    Eksempel
    • et ur i dublé
  2. det å skyte to stykker vilt ved å fyre av begge geværløpene samtidig;
    det å dublere (4);
    jamfør dublett (2)
  3. støt som en dublerer en biljardkule med

allé, alle

substantiv hankjønn

Opphav

av fransk aller ‘gå’

Betydning og bruk

gate (1, 1), vei med trær på begge sider;
rekke av trær som markerer en slik vei
Eksempel
  • Bygdøy allé;
  • plante en allé

amor

substantiv hankjønn

Uttale

aˊmor

Opphav

etter navnet til den romerske kjærlighetsguden Amor

Betydning og bruk

Faste uttrykk

  • bli truffet av amors piler
    bli forelsket
    • de ble begge truffet av amors piler første gang de møttes

intensivere

verb

Opphav

av intensiv

Betydning og bruk

gjøre mer effektiv;
forsterke
Eksempel
  • begge parter intensiverer krigføringen;
  • politiet skal intensivere trafikkovervåkingen

Nynorskordboka 157 oppslagsord

kontring

substantiv hokjønn

Opphav

av kontre

Tyding og bruk

særleg i lagspel: raskt motåtak
Døme
  • begge måla kom etter kontringar

kompromiss

substantiv inkjekjønn

Uttale

kompromisˊs

Opphav

gjennom fransk, frå latin; jamfør kompromittere

Tyding og bruk

avtale eller semje der begge partane slår av på dei opphavlege krava sine
Døme
  • kome fram til eit kompromiss

bomullspinne, bomullspinn

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

tynn pinne med bomull i begge endane til å reinse med eller liknande

kjevle 1

substantiv inkjekjønn eller hokjønn

Opphav

norrønt kefli; jamfør kavl

Tyding og bruk

  1. valse (av tre) med handtak i begge endane, til å rulle ut deig med
  2. blomsterstand med form som eit kjevle (1, 1)

stå på kne

Tyding og bruk

ha eitt eller begge knea mot eit underlag;
Sjå: kne

kne

substantiv inkjekjønn

Opphav

norrønt kné

Tyding og bruk

  1. ledd mellom lår og legg
    Døme
    • krype på kne og olbogar;
    • slå seg på kneet;
    • ha vondt i knea;
    • han låg på kne på golvet
  2. framsida av kne (1) og den nedre delen av låret;
    jamfør fang (2)
    Døme
    • sitje på kneet til faren
  3. del av bukse som dekkjer framsida på kne (1);
    utposing på buksebein
    Døme
    • ei bukse med hol på kneet;
    • få kne i buksene
  4. i botanikk: ledd på stengel
  5. vinkelforma del av noko;
    Døme
    • kne på vassrøyr
  6. krapp sving på fjord, elv, dal og liknande;
    smal bergrygg

Faste uttrykk

  • be på sine kne
    be inntrengjande om noko
  • bøye kne for
    • knele for
    • vise seg underdanig eller vise respekt for
  • falle på kne
    knele
    • ho fall på kne og bad
  • i kne
    med minst eitt av knea mot underlaget
    • sige i kne under børa
  • ikkje nå/rekkje til knea
    ikkje kunne måle seg med
    • han når ikkje faren til knea som musikar
  • kome/vere på knea
    bli eller vere dårleg stelt økonomisk eller psykisk
  • skjelve i knea
    vere redd
  • stå på kne
    ha eitt eller begge knea mot eit underlag
  • til knes
    • opp til kneet
      • stå til knes i vatn;
      • kjolen rekk til knes
    • heilt, fullstendig
      • stå til knes i korrupsjonssaker
  • tvinge nokon i kne
    presse nokon til lydnad
  • vatn i kneet
    tilstand med unormalt mykje leddvatn i kneleddet
  • vere på knea etter nokon
    vere forelska i nokon

knele

knela

verb

Opphav

frå lågtysk; samanheng med kne

Tyding og bruk

  1. gå ned på eitt eller begge kne(a);
    Døme
    • knele ved altaret
  2. gje etter for slitasje eller belasting
    Døme
    • pc-en knelte

bere kappa på begge akslene

Tyding og bruk

prøve å vere ven med begge partar i ein strid;
tene to herrar;
Sjå: kappe

sol 1

substantiv hokjønn

Opphav

norrønt sól, samanheng med latin sol; gresk helios

Tyding og bruk

  1. sjølvlysande himmellekam som er midtpunktet i eit planetsystem;
    Døme
    • mylderet av soler i Vinterbrauta
  2. særleg: sol (1, 1) som jorda er ein av planetane til og krinsar kring
    Døme
    • sola står opp i aust og går ned i vest;
    • snu seg med solai same leia som sola går over himmelen;
    • vi såg ikkje sola i heile ferienvi hadde skya vêr i ferien
    • sagt når ein nyss omtalt dukkar opp
      • når ein snakkar om sola, så skin ho;
      • blid som ei solstrålande blid
    • lysande punkt
      • få seg ein smell så ein ser både sol og måne
  3. Døme
    • liggje rett ut i sola;
    • få sola i auga;
    • kverve som dogg for solbli sporlaust borte
  4. strålande vakker jente, kvinne;
    særs blid jente, kvinne

Faste uttrykk

  • det finst ingenting nytt under sola
    på jorda gjennom tidene (Fork 1,9)
  • ein plass i sola
    særs gode ytre vilkår;
    framståande plass
  • ikkje la sola gå ned over vreiden sin
    (etter Ef 4,26) vere snar å gløyme og tilgje el. å gjere opp
  • skifte sol og vind
    ta rettferdige omsyn til begge sider

skifte sol og vind

Tyding og bruk

ta rettferdige omsyn til begge sider;
Sjå: sol