Avansert søk

6 treff

Bokmålsordboka 6 oppslagsord

disharmoni

substantiv hankjønn

Opphav

av dis-

Betydning og bruk

  1. i musikk: mangel på harmoni (1);
    Eksempel
    • disharmoniene skar henne i ørene
  2. i overført betydning: mangel på harmoni (2);
    misforhold
    Eksempel
    • vokse opp i et hjem preget av disharmoni;
    • skape visuell disharmoni i bybildet

uharmonisk

adjektiv

Betydning og bruk

  1. preget av musikalsk disharmoni (1)
  2. i overført betydning: som ikke er harmonisk (2);
    Eksempel
    • et uharmonisk sinn

dissonans

substantiv hankjønn

Uttale

disonanˊs eller  disonanˊgs

Opphav

fra latin; av dissonere

Betydning og bruk

  1. skurrende tonesammensetning som krever oppløsning i en konsonans;
    Eksempel
    • pianoet gir fra seg en mørk dissonans;
    • kontrast mellom harmoni og dissonans
  2. i overført betydning: misstemning, uenighet
    Eksempel
    • små skurringer står i fare for å bli høylytt dissonans;
    • forhindre varig dissonans over Atlanteren

dis-

prefiks

Opphav

av latin dis- ‘fra hverandre, til forskjellige sider’; jamfør di- (2 og de-

Betydning og bruk

  1. brukt til å markere atskillelse, utskilling;
    i ord som disponere og distrahere
  2. brukt til å markere nekting eller motsetning;

disharmonisk

adjektiv

Betydning og bruk

  1. preget av musikalsk disharmoni (1)
    Eksempel
    • disharmoniske akkorder
  2. uten likevekt;
    urolig;
    grell
    Eksempel
    • et disharmonisk sinn;
    • en disharmonisk familie;
    • disharmoniske farger

mislyd

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

skurrende tone;
ulåt;