Bokmålsordboka
dissonere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å dissonere | dissonerer | dissonerte | har dissonert | dissoner! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| dissonert + substantiv | dissonert + substantiv | den/det dissonerte + substantiv | dissonerte + substantiv | dissonerende |
Opphav
fra latin dis- og sonare ‘lyde’Betydning og bruk
- klinge sammen slik at det gir dissonans (1)
Eksempel
- bassen i denne låten dissonerer med akkordene
- brukt som adjektiv
- dissonerende overtoner
- i overført betydning: klinge uharmonisk og falskt
Eksempel
- hva som dissonerer, er et skjønnsspørsmål