Avansert søk

30 treff

Nynorskordboka 30 oppslagsord

ane 2

ana

verb
kløyvd infinitiv: -a

Opphav

frå lågtysk

Tyding og bruk

ha ei (veik) kjensle av;
ha ein tanke om;
ha kjennskap til
Døme
  • eg aner ikkje kvar dei er;
  • ane uråd;
  • du aner ikkje kor trøyttande det er;
  • eit eventyr ein berre aner konturane av
  • ha mistanke om
    • det ante meg at du ville kome

Faste uttrykk

  • ane fred og ingen fare
    vere heilt ubudd på noko som hender

ane 1

substantiv hankjønn

Opphav

frå lågtysk

Tyding og bruk

særleg i fleirtal: forfedrar
Døme
  • ha tyske anar

anemikar

substantiv hankjønn

Uttale

aneˊmikar

Tyding og bruk

person med anemi

stammor

substantiv hokjønn

Opphav

av stam-

Tyding og bruk

eldste kjende kvinne i ei slekt eller slektsgrein;
ane (1 av hokjønn;
til skilnad frå stamfar (1)

stamfar

substantiv hankjønn

Opphav

av stam- (2) og far (1

Tyding og bruk

  1. eldste kjende mann i ei slekt eller slektsgrein;
    ane (1 av hankjønn, ættfar;
    til skilnad frå stammor
    Døme
    • stamfaren til slekta kom til Bergen i 1722;
    • stamfaren til menneska levde i Afrika
  2. (hann)dyr som (hus)dyr nedstammar frå
    Døme
    • den felles stamfaren til alle skjelpadder;
    • oksen Tor er stamfar til halvparten av kyrne i bygda
  3. i overført tyding: skapar, opphavsmann
    Døme
    • han er stamfaren til bluesen
  4. i overført tyding: gjenstand eller fenomen noko har utvikla seg frå
    Døme
    • dette kameraet er stamfaren til dei moderne speilreflekskameraa

vêre, vere 4

vêra, vera

verb

Opphav

norrønt viðra; samanheng med vêr (2

Tyding og bruk

  1. få teven av;
    Døme
    • elgen vera mot vinden;
    • hunden vera viltet
  2. i overført tyding: ane (2, føresjå
    Døme
    • vere sensasjon

uråd

substantiv hokjønn

Opphav

norrønt úráð

Tyding og bruk

  1. dårleg eller vondkynt råd;
    vanskeleg eller farleg stode
    Døme
    • vite råd for (el. mot) uråd
  2. Døme
    • det er uråd å greie dette på så kort tid

Faste uttrykk

  • ane uråd
    merke at noko er gale fatt
    • synet fekk han til å ane uråd
  • vere uråd
    vere umogleg;
    ikkje la seg gjere
    • det er uråd å greie dette på så kort tid

rulle 2

rulla

verb

Opphav

jamfør rull og rulle (1

Tyding og bruk

  1. flytte seg (bortetter eit underlag) ved å dreie seg rundt sin eigen akse;
    Døme
    • rulle over ende;
    • bilen rullar nedover;
    • stuparen rulla rundt i lufta
  2. Døme
    • dei rulla ei tønne over golvet
  3. jamne med rull eller rulle;
    Døme
    • rulle tøy;
    • dei rullar åkeren
  4. lage (noko som liknar) ein rull eller ei kule
    Døme
    • rulle ein sigarett;
    • han har rulla saman teppet
  5. gå i bølgjegang
    Døme
    • havet rullar mot stranda
  6. om fartøy: vere i rørsle frå side til side i bølgjene
    Døme
    • båten rulla kraftig
  7. om lyd: drønne;
    rumle lenge
    Døme
    • tora rulla
  8. uttale norsk ‘r’ med tungespissen;
    til skilnad frå skarre (1, 2)
    Døme
    • rulle på r-ane

Faste uttrykk

  • rulle med auga
    sperre opp auga og røre augeepla, til dømes som uttrykk for forakt, overrasking eller oppøsing;
    jamfør himle (2, 2)
  • rulle ned
    • få noko samanrulla til å falde seg ut nedover
      • rulle ned gardina
    • få bilvindauge til å gli ned og opne seg ved å sveive på eit handtak eller trykkje på ein knapp
      • eg rulla ned vindauget
  • rulle opp
    • falde saman (oppover) til ein rull
      • han har rulla opp skjorteermane;
      • gardinene er rulla opp
    • få bilvindauge til å gli opp og lukke seg ved å sveive på eit handtak eller trykkje på ein knapp
      • eg rulla opp bilvindauget
    • avsløre litt etter litt
      • politiet rulla opp eit kriminelt miljø
    • oppklare
      • det var media som rulla opp saka
    • teikne, skildre
      • boka rullar opp ei trist historie om rus og vald
  • rulle ut
    • falde ut ein rull
      • rulle ut den raude løparen;
      • eg har rulla ut soveposen
    • forme noko til ei kule eller ein sylinder med roterande rørsler med hendene
      • rulle ut bollar
    • setje i verk noko på løpande band;
      innføre i eit (større) område
      • dei har rulla ut breiband i heile dalen

lunte 1

substantiv hokjønn

Opphav

frå lågtysk , opphavleg ‘fille’

Tyding og bruk

leidning til å tenne ei sprengladning
Døme
  • tenne lunta

Faste uttrykk

  • ha lang lunte
    • vere roleg og tolmodig
    • vere sein til å oppfatte noko
  • lukte lunta
    ane uråd;
    få mistanke

lukte

lukta

verb

Opphav

norrønt lukta; av lukt (1

Tyding og bruk

  1. (ha evne til å) kjenne lukt
    Døme
    • lukte på blomstrane;
    • eg kan lukte gassen frå propanbrennaren
  2. sende ut;
    gje frå seg lukt;
    Døme
    • eplet luktar godt;
    • det luktar stramt her;
    • det lukta steikt lauk i heile huset

Faste uttrykk

  • lukte lunta
    ane uråd;
    få mistanke
  • lukte på
    halde på med noko overflatisk;
    halde på med noko i kort tid
    • eg har lukta litt på læraryrket
  • lukte seg til
    gjette seg til noko
    • eg kunne lukte meg til at dei hadde planar om å stikke av
  • pengar luktar ikkje
    pengar røper ikkje korleis ein har fått tak i dei