Nynorskordboka
timje
timja
verb
kløyvd infinitiv: -a
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å timjaå timje | tim | timde | har timt | tim! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| timd + substantiv | timt + substantiv | den/det timde + substantiv | timde + substantiv | timjande |
Opphav
kanskje opphavleg ‘føye saman’, samanheng med tømmerTyding og bruk
sjå, ane langt borte, skimte
Døme
- vi kom så langt ut at vi timde ikkje landet