Avansert søk

Bokmålsordboka 7 oppslagsord

rokke 2

verb

Opphav

beslektet med rykke

Betydning og bruk

rikke, rugge (2, 2)
Eksempel
- lasset var ikke til å rokke;
- sitte og rokke (på seg) – flytte, rugge urolig på seg
bli usikker, la seg overtale
Eksempel
- ikke la seg rokke i sin overbevisning
- forandre, svekke, undergrave
  rokke ved den vedtatte lære

rokke 1

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Opphav

trolig fra lavtysk

Betydning og bruk

elrokke

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Betydning og bruk

rokke ( som jakter og forsvarer seg med elektriske støt

uryggelig

adjektiv

Opphav

av foreldet rygge ‘rokke’

Betydning og bruk

rygge

verb

Opphav

Betydning og bruk

bevege seg baklengs
Eksempel
- han rygget da han så den sinte hunden
- styre kjøretøy baklengs
  rygge bilen inn i garasjen
nå sjelden: rokke;
jamfør uryggelig

rugge 2

verb

Opphav

norrønt rugga

Betydning og bruk

vogge (2, gynge (2
Eksempel
- båten rugget;
- sitte og rugge i stolen
rokke (2, 1), lee
Eksempel
- rugge en stein
gå med voggende gange
Eksempel
- han rugget oppover bakken
- i presens partisipp:
  komme ruggende

rikke

verb

Opphav

samme opprinnelse som vrikke

Betydning og bruk

bevege, flytte, rokke (, 1)

Eksempel

det var umulig å rikke lasset;
rikke på seg;
sleden rikket seg ikke