Bokmålsordboka
vrikke
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å vrikke | vrikker | vrikka | har vrikka | vrikk! |
| vrikket | har vrikket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| vrikka + substantiv | vrikka + substantiv | den/det vrikka + substantiv | vrikka + substantiv | vrikkende |
| vrikket + substantiv | vrikket + substantiv | den/det vrikkede + substantiv | vrikkede + substantiv | |
| den/det vrikkete + substantiv | vrikkete + substantiv | |||
Opphav
trolig beslektet med I og II vriBetydning og bruk
- vri, lee på noe gjentatte ganger
Eksempel
- vrikke løs en stein med et spett;
- vrikke med hoftene
- gå stavrende:
- vrikke av sted på høyhælte sko
Eksempel
- vrikke ankelen