Avansert søk

Eitt treff

Nynorskordboka 41 oppslagsord

hai

substantiv hankjønn

Opphav

av nederlandsk haai, lånt frå nordisk; same opphav som (2

Tyding og bruk

  1. samnemning for bruskfiskar med gjeller på sida av hovudet og med munnen (oftast) på undersida, omfattar fleire underordenar
    Døme
    • håkjerring er ein hai
  2. omsynslaus og pengegrisk person
    Døme
    • kyniske haiar tek heile fortenesta

stilretning

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

retning, tendens i stil (2)
Døme
  • nordisk stil frå 1950-talet kom på moten att

øre 2

substantiv hankjønn eller inkjekjønn

Opphav

norrønt eyrir, fleirtal aurar; av latin aureus ‘gullmynt’ av aurum ‘gull’

Tyding og bruk

  1. skandinavisk mynteining verd ¹⁄₁₀₀ krone
    Døme
    • det kosta ei krone og femti øre;
    • siste øra(ne) gjekk til ein kopp kaffi;
    • ikkje ein (eit) øreikkje noko, ingenting;
    • han åtte ikkje ein (eit) øre;
    • han stod der utan ein (eit) øreheilt pengelens;
    • det er ikkje verdt fem øreikkje nokon ting
  2. før: nordisk vekt- og mynteining, om lag 25 gram, verd mark
  3. før: jordegodseining i landskyldrekninga som gav eitt bismarpund smør (eller tilsvarande verdi i andre vareslag) i årleg leige

Faste uttrykk

  • på øren el. øret
    i uttrykk
    nøyaktig
    • det stemmer på øren (øret)

whiskers

substantiv hankjønn

Uttale

visˊkers

Opphav

engelsk av whisk ‘børste, feie’, som er lån frå nordisk; jamfør visk (1

Tyding og bruk

væring

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt væringi, væringr av várar f fleirtal ‘truskapslovnad’

Tyding og bruk

nordisk krigar som i vikingtida tok seg teneste i Russland eller hos keisaren i Konstantinopel
Døme
  • mange av væringane var svenskar

ving

substantiv hankjønn

Opphav

engelsk wing opphavleg lånt frå nordisk; same opphav som veng

Tyding og bruk

  1. særleg før i fotball: spiss (1, 2) med posisjon på ving (2)
    Døme
    • høgreving;
    • venstreving;
    • spele ving
  2. del av, posisjon på bana nærmast sidelinja
    Døme
    • spele på vingane
  3. eining (på seks fly) i ein skvadron

viking 3

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt víkingr, sjå viksk; truleg ‘mann frå Vika’

Tyding og bruk

  1. nordisk sjøkrigar, sjørøvar og handelsmann frå vikingtida
    • vikingane herja både i vesterveg og austerveg
  2. i overført tyding: hardhaus
    • vere den siste vikingen

vennskapskommune, venskapskommune

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

i Norden: kommune i eit anna nordisk land som ein kommune (etter avtale) har venskapleg samband med;
jamfør vennskapsby

urnordisk 2

adjektiv

Tyding og bruk

eldste sams nordisk;
som gjeld urnordisk (1
Døme
  • i urnordisk tid;
  • urnordisk språk;
  • urnordiske runeinnskrifter

urnordisk 1

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

sams nordisk språkform (som dei noverande nordiske språka har utvikla seg frå), kjend frå runeinnskrifter med den eldre runerekkja og rekna til tida 100–500 eKr.
Døme
  • ordet finst i urnordisk