Avansert søk

15 treff

Bokmålsordboka 7 oppslagsord

morsmål

substantiv intetkjønn

Opphav

etter middelalderlatin lingua materna; jamfør mål (2

Betydning og bruk

  1. det første språket en lærer
  2. nasjonalspråk i et land

lingo

substantiv intetkjønn

Opphav

fra engelsk; jamfør lingua franca

Betydning og bruk

særspråk brukt av en bestemt gruppe mennesker eller innenfor et bestemt emne, fag eller lignende;

lingvist

substantiv hankjønn

Opphav

nydanning av latin lingua ‘tunge, språk’

Betydning og bruk

kreolspråk

substantiv intetkjønn

Betydning og bruk

språk som har utviklet seg fra et pidginspråk, og som har blitt morsmål for en gruppe mennesker;
Eksempel
  • det franskbaserte kreolspråket i Haiti

koiné, koine

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

  1. gresk administrasjonsspråk i hellenistisk tid, delvis også brukt i litteratur og dannet tale
    Eksempel
    • Det nye testamentet ble skrevet på koiné
  2. fellesspråk, fellesdialekt;

kreolsk 1

substantiv hankjønn eller intetkjønn

Opphav

av kreolsk (2

Betydning og bruk

språk som har utviklet seg fra et pidginspråk, og som har blitt morsmål for en gruppe mennesker;

bilingval, bilingv

adjektiv

Uttale

biˊlingval; bilinˊgv

Opphav

av latin bi- og lingua ‘tunge, språk’; jamfør bi- (2

Betydning og bruk

  1. som foregår på to språk
    Eksempel
    • bilingval undervisning

Nynorskordboka 8 oppslagsord

morsmål

substantiv inkjekjønn

Opphav

etter mellomalderlatin lingua materna; jamfør mål (1

Tyding og bruk

  1. det første språket eit menneske lærer
  2. nasjonalspråk i eit land

lingvist

substantiv hankjønn

Opphav

nylaging av latin lingua ‘tunge, språk’

Tyding og bruk

lingo

substantiv inkjekjønn

Opphav

frå engelsk; jamfør lingua franca

Tyding og bruk

særspråk brukt av ei bestemt gruppe menneske eller innanfor eit bestemt emne, fag eller liknande;

kreolspråk

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

språk som har utvikla seg frå eit pidginspråk, og som har vorte morsmål for ei gruppe menneske; jamfør lingua franca og pidgin;
Døme
  • kreolspråka i Vestindia;
  • mange kreolspråk har ord av germansk og romansk opphav

kreolsk 1

substantiv hankjønn eller inkjekjønn

Opphav

av kreolsk (2

Tyding og bruk

språk som har utvikla seg frå eit pidginspråk, og som har vorte morsmål for ei gruppe menneske;

koiné, koine

substantiv hankjønn

Uttale

kå-ineˊ

Opphav

av gresk ‘felles’

Tyding og bruk

  1. gresk administrasjonsspråk i hellenistisk tid, delvis også brukt i litteratur og danna tale
    Døme
    • Det nye testamentet vart skrive på koiné
  2. fellesspråk, fellesdialekt;

tunge 1

substantiv hokjønn

Opphav

norrønt tunga; samanheng med latin lingua ‘tunge, språk’

Tyding og bruk

  1. beinlaust, muskuløst organ i munnhola hos menneske og dyr
    Døme
    • sleikje med tunga;
    • (kunne ha) bite seg i tungatil dømes med det same ein har sagt noko ein angrar
    • eller av dyr, mellom anna som matrett:
      • torsketunge;
      • smørbrød med tungetil dømes av storfe
    • om tunga som talereiskap:
      • eg vil ikkje ta ordet på tunga;
      • ha skarp tunge;
      • tøyme tunga si;
      • vonde tunger (seier at …)folk som sladrar og vil sverte ein
  2. Døme
    • framand tunge;
    • norsk tunge;
    • dansk tungenordisk språk i mellomalderen
  3. noko som liknar ei tunge (1, 1)
    Døme
    • bretunge;
    • eldtunge;
    • landtunge;
    • tiriltunge;
    • breen endar i ei tunge nedover dalen;
    • kjolen hadde tunger i halslinninga;
    • tunge i ein pensrørleg skjenedel i sporveksel;
    • tungene på bekaren;
    • tunga i kilenota
    • visar på vektskål
  4. flyndrefisken Solea solea

Faste uttrykk

  • ha på tunga
    hugsar (noko) nesten, skulle til å seie (noko)
  • halde tunga beint i munnen
    konsentrere seg for å halde jamvekta, passa på at alt går rett føre seg
  • rette tunge
    strekkje ut tunga som uttrykk for vanvørdnad el. hovmod
  • tale i tunger
    under ekstase tale språk ein ikkje har lært
  • tale med to tunger
    seie snart det eine, snart det andre
  • tunga på vektskåla
    det som kan avgjera ei sak

bilingval, bilingv

adjektiv

Uttale

biˊlingval; bilinˊgv

Opphav

av latin bi- og lingua ‘tunge, språk’; jamfør bi- (2

Tyding og bruk

  1. som har to morsmål
  2. som går for seg på to språk
    Døme
    • bilingval undervisning