Avansert søk

140 treff

Nynorskordboka 140 oppslagsord

militær 1

substantiv inkjekjønn

Opphav

av militær (2

Tyding og bruk

i bunden form eintal: forsvar (2) eller krigsmakt (2) i eit land;
Døme
  • vere i militæret;
  • bli innkalla til militæret

militær 2

adjektiv

Opphav

gjennom fransk, frå latin; av miles, genitiv militis, ‘soldat’

Tyding og bruk

som gjeld eller høyrer til forsvaret til eit land i tilfelle krig;
til skilnad frå sivil (2, 1)
Døme
  • militært område;
  • militær straffesak;
  • militære styrkar
  • brukt som substantiv:
    • få støtte både frå politi og det militære;
    • norske militære deltek i operasjonen;
    • ein høgtståande militær

standrett

substantiv hankjønn

Opphav

frå tysk, opphavleg ‘rett halden på ståande fot’

Tyding og bruk

militær særdomstol i krigstid
Døme
  • i standretten går både rettargangen og iverksetjinga av dommen snøgt føre seg

Faste uttrykk

  • stå standrett
    måtte forsvare seg mot grove skuldingar
    • ho måtte stå standrett i kommunestyret etter skuldingane

standkvarter

substantiv inkjekjønn

Opphav

av stand (1

Tyding og bruk

  1. fast opphaldsstad for ei militær avdeling
  2. (fast) opphaldsstad under reise, ekpedisjon og liknande

standart

substantiv hankjønn

Opphav

frå tysk; same opphav som standard (1

Tyding og bruk

Døme
  • standartane blafra i vinden

stab

substantiv hankjønn

Opphav

frå tysk Stab, opphavleg om ‘kommandostav’ som var eit merke på militær makt; same opphav som stav

Tyding og bruk

  1. personell under ein militær sjef, særleg om ei administrativ eller planleggjande militær avdeling
    Døme
    • gjere teneste ved staben
  2. personell i ei større bedrift som utfører administrativt, planleggjande og koordinerande arbeid
  3. Døme
    • firmaet har ein stab av flinke medarbeidarar

korps

substantiv inkjekjønn

Opphav

gjennom fransk, frå latin corpus ‘kropp’, opphavleg ‘heilskap’; jamfør korpus (2

Tyding og bruk

  1. militær avdeling med særskild oppgåve
  2. gruppe personar med felles arbeidsoppgåver
  3. (uniformert) orkester med blåse- og slaginstrument;
    Døme
    • ho spelar kornett i korpset

vinkel

substantiv hankjønn

Opphav

frå lågtysk; samanheng med vinke, opphavleg ‘bøying’

Tyding og bruk

  1. geometrisk figur som er avgrensa av to rette linjer frå same punktet;
    opning mellom to rette linjer som skjer kvarandre
  2. posisjon som ein ser eller gjer noko frå
    Døme
    • eit knallhardt skot frå skrå vinkel;
    • ta biletet frå ein annan vinkel
  3. i overført tyding: synsvinkel
    Døme
    • sjå noko frå ulike vinklar
  4. reiskap til å måle (rette) vinklar med
  5. kryss (1, 3) (i fotballmål)
    Døme
    • skotet gjekk heilt opp i vinkelen
  6. militær distinksjon (2) i form av ein omvend V
    Døme
    • ein korporal med to vinklar på jakka

Faste uttrykk

  • bein/like vinkel
    vinkel på 180° = rett linje
  • i vinkel
    med 90° vinkel mellom to delar i ein heilskap
    • dørkarmen er ikkje i vinkel;
    • stova er bygd i vinkel
  • klikke i vinkel
    miste fatninga;
    bli rasande;
    gå frå konsepta
  • konkav vinkel
    vinkel mindre enn 180°
  • konveks vinkel
    vinkel større enn 180°
  • rett vinkel
    vinkel på 90°
  • spiss vinkel
    • vinkel under 90°
    • i fotball og handball: utgangspunkt for spark eller kast langt nede mot dødlinja på sida av målet
      • skyte ballen frå spiss vinkel
  • stump vinkel
    vinkel mellom 90° og 180°

taktisk

adjektiv

Tyding og bruk

  1. som er ein del av ein militær strategi;
    som gjeld taktikk (1)
    Døme
    • taktisk oppmarsj;
    • ei taktisk eining
  2. som er prega av (heldig eller klok) taktikk (2)
    Døme
    • eit taktisk utspel;
    • slik saka står, er det taktisk å la vere
  3. om etterforsking: som har med innsamling og analyse av opplysningar å gjere
    Døme
    • politiet driv både taktisk og teknisk etterforsking

Faste uttrykk

  • taktiske atomvåpen
    atomvåpen med avgrensa rekkjevidd og relativt lita sprengkraft som er meint å hindre særskilde tropperørsler eller operasjonar;
    til skilnad frå strategiske atomvåpen
  • taktiske kjernevåpen
    kjernevåpen med avgrensa rekkjevidd og relativt lita sprengkraft som er meint å hindre særskilde tropperørsler eller operasjonar;
    til skilnad frå strategiske kjernevåpen

spissrot

substantiv ubøyeleg

Opphav

frå tysk; av Spiess ‘spiss reiskap’ og Rute ‘kjepp’

Tyding og bruk

om eldre forhold: militær straff som gjekk ut på at den skuldige måtte gå mellom to rekkjer av soldatar som kvar gav han eit stikk eller slag over ryggen

Faste uttrykk

  • gå/løpe spissrot
    måtte passere og bli kritisk granska av forvitne menneske
    • fangane gjekk spissrot gjennom byen;
    • eg løpte spissrot mellom husa