Avansert søk

Eitt treff

Nynorskordboka 10 oppslagsord

kjenning 1

substantiv hokjønn

Opphav

av kjenne (2

Tyding og bruk

det å merke noko;
føling, snev;
aning
Døme
  • få kjenning av land;
  • ha ei kjenning av influensa

kjenning 2

substantiv hankjønn

Opphav

av kjenne (2

Tyding og bruk

person ein kjenner eller har omgang med
Døme
  • gamle kjenningar

kjenning 3, kenning

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt kenning

Tyding og bruk

to- eller fleirledda poetisk omskriving i norrøn dikting;

mengd, mengde

substantiv hokjønn

Opphav

av mang ein

Tyding og bruk

  1. stort tal;
    stort kvantum, masse
    Døme
    • ei heil mengd med folk;
    • plukke mengder av blomstrar;
    • det har kome ei mengd snø
  2. eller så mykje;
    Døme
    • ei høveleg mengd feitt i kosten
  3. i matematikk: samling av element (7)
    Døme
    • endeleg mengd;
    • uendeleg mengd;
    • tom mengd
  4. i bunden form eintal: storhopen, dei fleste;
    Døme
    • skilje seg ut frå mengda
  5. i bunden form eintal: samling av menneske;
    Døme
    • oppdage ein kjenning i mengda

nettkjenning

substantiv hokjønn

Opphav

jamfør kjenning (1

Tyding og bruk

i fotball og handball: det å lage mål;

Faste uttrykk

  • få nettkjenning
    setje ballen i nettet;
    skåre
    • laget fekk nettkjenning i siste minuttet av kampen

landkjenning

substantiv hokjønn

Opphav

jamfør kjenning (1

Tyding og bruk

det å få auge på land frå sjøen (så ein veit kvar ein er)
Døme
  • få landkjenning

kjenningsbokstav

substantiv hankjønn

Opphav

av kjenning (1

Tyding og bruk

kvar av bokstavane i kjenningssignalet til båt eller fly

føling

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

  1. Døme
    • få føling med naturen;
    • vi har inga føling med problema;
    • eg hadde sterk føling med skaden gjennom heile kampen
  2. symptom hos diabetikar på lågt blodsukker;
    jamfør hypoglykemi

heimantil, heimatil

adverb

Tyding og bruk

Døme
  • han kom nett heimantil;
  • reise heimantil;
  • han trefte ein kjenning og fekk vite nytt heimantil

ven 1, venn

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt vinr, samanheng med latin venus ‘venleik’; jamfør Venus romersk kjærleiksgudinne

Tyding og bruk

  1. person ein har godhug for;
    særs god kjenning
    Døme
    • barndomsven;
    • omgangsven;
    • ein god ven;
    • ha mange vener;
    • vere (ein) god ven med, til nokon;
    • møte slekt og vener;
    • bli, gjere seg, halde seg til vens med nokon;
    • bli vener igjen etter ei usemje;
    • skilje mellom ven og fiende
    • i tiltale:
      • god dag, gamle ven!
    • i tiltale, særleg til ektemake eller barn:
      • den går ikkje, venen min
  2. Døme
    • få seg ein ny ven
  3. særleg i religiøst mål: medlem i visse kristne trussamfunn
    Døme
  4. i litterært mål: elskar (1), dyrkar
    Døme
    • barneven;
    • bokven;
    • ein sann ven av gode historier