Nynorskordboka
kjenne 2
kjenna
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kjennaå kjenne | kjenner | kjende | har kjent | kjenn! |
| kjente |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| kjend + substantiv | kjent + substantiv | den/det kjende + substantiv | kjende + substantiv | kjennande |
| kjent + substantiv | den/det kjente + substantiv | kjente + substantiv | ||
Opphav
norrønt kenna; samanheng med kunne (2Tyding og bruk
- vite kven nokon er, identifisere;vite om noko;vere godt inne i
Døme
- kjenne nokon godt;
- kjenne nokon på stemma;
- dei kjenner si plikt;
- ho kjende han att;
- dei kjende til saka
- oppfatte med sansane;merke, føle (2, 2), bli var
Døme
- kjenne kulde;
- dei kjende målingslukt;
- ho kjenner seg kvalm
- sanse inni seg;
Døme
- kjenne sorg;
- han kjenner på eit sinne;
- ho kjende seg nøydd til å gripe inn;
- få kjenne følgjene av det ein har gjort
- røre ved, ta på, føle (2, 1);undersøkje, prøve
Døme
- kjenne på tøykvaliteten;
- kjenne nokon på pulsen;
- dei har kjent på ølet
- rekne for
Døme
- bli kjend skuldig
Faste uttrykk
- kjenne etterundersøkje med sansar eller kjensler
- kjenne etter om det gjer vondt nokon stad
- kjenne på segha ei førekjensle om noko
- kjenne ut og innha svært god kjennskap til