Avansert søk

Nynorskordboka 5 oppslagsord

substantiv hankjønn

snø som nyleg er fallen

adjektiv

som har falle (ned, bort eller liknande)
- - nyfallen
  - fråfallen
som har falle i synd;
som har brote moralske normer
Døme
- ein fallen engel
brukt som etterledd i samansetjingar: som er slik av skap, vokster eller utsjånad som førsteleddet seier
- - storfallen
  - tjukkfallen
høveleg, lagleg
Døme
- han er vel fallen til arbeidet
brukt som substantiv: daud (1)
Døme
- dei falne i krigen

substantiv hankjønn

sirkumflekˊs

av latin (accentus) circumflexus ‘ombøygd (aksent)'

diakritisk teikn brukt for å syne at ein lyd er fallen bort, til dømes i fôr for eldre foder;
møne (2, 2), accent circonflexe
i språkvitskap: særskilt (oftast langdrege eller modulert) tonem i ei staving, særleg i ord som har hatt vokalbortfall, til dømes kast for kaste (infinitiv), i visse trønderske og nordnorske dialektar

adjektiv

av hand og fallen med opphavleg tyding ‘som rådlaus lèt hendene falle’

substantiv hankjønn

norrønt einheri, fleirtal einherjar, opphavleg ‘dei som høyrer til same hær’

i norrøn mytologi: fallen krigar som er komen til Valhall