Gå til hovudinnhald
Tilgjenge
ordbøkene.no, Bokmålsordboka og Nynorskordboka

Avansert søk

Vanleg søk
Søkjehjelp
9 treff

Bokmålsordboka 4 oppslagsord

skjerp 1

substantiv intetkjønn

Opphav

av skjerpe (2

Betydning og bruk

skarp, skurrende lyd som tiur frambringer under leik
Artikkelside

skjerp 2

substantiv intetkjønn

Opphav

tysk Schurf

Betydning og bruk

sted der en leter eller har lett etter malm
Artikkelside

skjerpe 2

verb

Opphav

av skarp (2

Betydning og bruk

  1. gjøre skarp
    Eksempel
    • skjerpe en kniv;
    • skjerpe tonen;
    • skjerpe flatbrød – varme det opp for å gjøre det sprøtt
    • som adjektiv i perfektum partisipp:
      • se på noe med mistroens skjerpede blikk – (etter B. Bjørnson ‘De unges forbund’) mer intenst
    • som adjektiv i presens partisipp: som fører til strengere straff
      • i skjerpende retning var det mye å tilføye
    • gjøre heftigere, øke
      • skjerpe appetitten
  2. om tiur under leik: frambringe skarp, skurrende lyd

Faste uttrykk

  • skjerpe seg
    (fra svensk) ta seg sammen, være (mer) oppmerksom
Artikkelside

skjerpe 1

verb

Opphav

tysk schürfen

Betydning og bruk

lete etter malm
Artikkelside

Nynorskordboka 5 oppslagsord

skjerp 1

substantiv inkjekjønn

Opphav

av skjerpe (2

Tyding og bruk

skarp, skurrande lyd som tiuren lagar når han spelar
Artikkelside

skjerp 2

substantiv inkjekjønn

Opphav

tysk Schurf

Tyding og bruk

stad der ein leitar, har leita etter malm
Artikkelside

skjerpe 2

skjerpa

verb

Opphav

i tyding 2 etter svensk; av skarp (2

Tyding og bruk

  1. gjere skarp eller hard
    Døme
    • skjerpe ein kniv;
    • skjerpe brødet over varmen;
    • skjerpe tonen i samtala
    • vere meir årvak
      • skjerpe auge og øyre
    • auke (2
      • hardt arbeid skjerpar mathugen
  2. refleksivt: ta seg saman
    Døme
    • skjerpe seg
  3. tørke (i sol eller vind)
    Døme
    • skjerpe fisk, høy
  4. om tiur under leik: lage ein skarp, skurrande lyd
Artikkelside

skjerpe 3

skjerpa

verb

Opphav

tysk schürfen; av skjerp (2

Tyding og bruk

leite etter erts, malm
Artikkelside

mann

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt maðr, akkusativ mann

Tyding og bruk

  1. vaksen person av hankjønn;
    Døme
    • mognast frå gut til ung mann;
    • eg kjenner ikkje den mannen;
    • i styret sit det tre menn og to kvinner
  2. person med eigenskapar som tradisjonelt har vore oppfatta som mandige
    Døme
    • ta motgangen som ein mann
  3. mannleg ektemake;
    Døme
    • mann og kone;
    • miste mannen sin
  4. brukt i tiltale
    Døme
    • skjerp deg, mann!
  5. person som er med i eit idretts- eller arbeidslag, mannskap eller følgje
    Døme
    • ha ti mann i arbeid;
    • alle mann på dekk!
    • kjempe mann mot mann;
    • vi var trøytte, alle mann
  6. brukt i som etterledd i samansetningar og faste uttrykk: menneske, individ, person
    Døme
    • den vanlege mannen;
    • det vart 1000 kr til manns
  7. som etterledd i samansetningar som nemner ein mann (1) med omsyn til verv, tilhøyrsel eller liknande

Faste uttrykk

  • gå mann av huse
    gå ut alle som ein (for å vere med på noko)
  • gå ned med mann og mus
    (om skip) søkke med alt om bord
  • i manns minne
    så langt tilbake som folk kan hugse
  • krevje sin mann
    gjere det naudsynt å trå til med full kraft;
    jamfør krevje si kvinne
    • det kravde sin mann å drive garden
  • mann og mann imellom
    frå den eine til den andre;
    mannimellom
  • mannen i gata
    typisk representant for folket;
    folk flest
  • manns mål
  • vere mann for sin hatt
    gjere seg gjeldande;
    kunne klare seg sjølv
  • vere mann for
    vere i stand til;
    greie
Artikkelside