Bokmålsordboka
skjerpe 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å skjerpe | skjerper | skjerpa | har skjerpa | skjerp! |
| skjerpet | har skjerpet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| skjerpa + substantiv | skjerpa + substantiv | den/det skjerpa + substantiv | skjerpa + substantiv | skjerpende |
| skjerpet + substantiv | skjerpet + substantiv | den/det skjerpede + substantiv | skjerpede + substantiv | |
| den/det skjerpete + substantiv | skjerpete + substantiv | |||
Opphav
av skarp (2Betydning og bruk
- gjøre skarp
Eksempel
- skjerpe en kniv;
- skjerpe tonen;
- skjerpe flatbrød – varme det opp for å gjøre det sprøtt
- som adjektiv i perfektum partisipp:
- se på noe med mistroens skjerpede blikk – (etter B. Bjørnson ‘De unges forbund’) mer intenst
- som adjektiv i presens partisipp: som fører til strengere straff
- i skjerpende retning var det mye å tilføye
- gjøre heftigere, øke
- skjerpe appetitten
- om tiur under leik: frambringe skarp, skurrende lyd
Faste uttrykk
- skjerpe seg(fra svensk) ta seg sammen, være (mer) oppmerksom